Intervjuet tar for seg hvordan Jonas Sjøvaag bruker teknologi i sitt arbeid. Han diskuterer viktigheten av feil og uventede resultater i kunstnerisk skapelse, og hvordan han bruker AI som et verktøy for å generere nye ideer og innfallsvinkler.

Musiker, komponist og grafisk designer Jonas Howden Sjøvaag er kjent for sitt arbeid med Epletrio og Carl Seglem Acoustic Quartet, og han har en mastergrad i improvisasjonsmusikk fra Norges Musikkhøgskole. Han holder nå på med en ph.d. i kunstnerisk utviklingsarbeid ved UiA.

[SPEAKER_03]: [Automatisk tekstet av Autotekst med NB Whisper. Kan inneholde feil.] Velkommen til Kunst i kunst.

[SPEAKER_03]: Mitt navn er Steinar Jepps.

[SPEAKER_03]: Jeg er musiker og musikklærer.

[SPEAKER_03]: Og i denne podkasten skal jeg intervjue gjester om kreativitet og teknologi.

[SPEAKER_03]: Velkommen skal du være.

[SPEAKER_03]: I dag har vi med oss Jonas Hovden Sjøvåg.

[SPEAKER_03]: En norsk musiker, komponist og grafisk designer.

[SPEAKER_03]: Du har en mastergrad i improvisasjonsmusikk fra Norges Musikkhøgskole, og du er hovedsakelig kjent fra prosjekter som Epletrio og Carl Seglem Acoustic Quartet.

[SPEAKER_03]: For tiden så tar du også en ph.d.

[SPEAKER_03]: i kunstnerisk utviklingsarbeid ved Universitetet i Agder.

[SPEAKER_03]: Mitt første spørsmål er om du kan fortelle oss om din reise.

[SPEAKER_03]: Hvordan har du havna der du er i dag?

[SPEAKER_00]: Nei, hvis du mener akkurat nå i dette intervjuet, som skal handle delvis om AI, så kan jeg jo ta og starte med jobben som grafisk designer, egentlig.

[SPEAKER_00]: Fordi jeg har en utdanning som jazzmusiker.

[SPEAKER_00]: Og det har jeg holdt på med massevis.

[SPEAKER_00]: Og hvis noen spør hva jeg gjør, så sier jeg at jeg er musiker.

[SPEAKER_00]: Men parallelt med den virkeligheten, så har jeg jobba med mange andre ting også.

[SPEAKER_00]: Hele tida.

[SPEAKER_00]: En av dem er den grafiske designerbiten.

[SPEAKER_00]: Der har jeg jobba digitalt veldig mye.

[SPEAKER_00]: Jeg har gjort mye annet, maling, tegning og kollasj.

[SPEAKER_00]: Men hovedsakelig dreier det seg om å jobbe med materiale i en digital form i Photoshop.

[SPEAKER_00]: Eller et eller annet tilsvarende programvare.

[SPEAKER_00]: Der har jeg jo alltid jobba med de generative verktøyene som finnes, og som har vært bygd inn i den programvaren som jeg har brukt.

[SPEAKER_00]: Og det er jo på en måte AI-relatert.

[SPEAKER_00]: Du ber en maskin gjette hva som skal til for å fylle ut dette området så det ligner på det som er der fra før.

[SPEAKER_00]: Og målet er alltid å få denne maskinen eller den algoritmen til å komme fram til et resultat som er tilfredsstillende, og det er det aldri.

[SPEAKER_00]: Hvis det er tilfredsstillende, dvs.

[SPEAKER_00]: der vi er nå, hvor man er nærmere enn noen gang å få en maskin til å lage et bilde av et eple, så betyr det bare at man kan sitte og lage sånne bilder av epler, og de er helt like og helt uinteressante, alle sammen.

[SPEAKER_00]: Og det gjelder egentlig for all bruk av generativ ai.

[SPEAKER_00]: Første gangen man kommer over det, så er det fascinerende.

[SPEAKER_00]: Det er fascinerende på linje med mange andre sånne kortvarige fascinasjoner.

[SPEAKER_00]: F.eks.

[SPEAKER_00]: teknisk begavelse i malerkunst, eller teknisk begavelse når du kommer til å spille.

[SPEAKER_00]: At man blir slått i bakken av hvor fort det går, eller hvor likt går det an å tegne et eller annet.

[SPEAKER_00]: Men på sikt så er det ikke så veldig interessant.

[SPEAKER_00]: Og det jeg har gjort hele veien, er jo å leite etter de stedene hvor algoritmen trår feil.

[SPEAKER_00]: Hvor det oppstår interessante ting som jeg oppfatter som interessant, fordi det er et slags avvik mellom det jeg trodde jeg skulle få, og det jeg faktisk fikk.

[SPEAKER_00]: Og når man bruker verktøyene på den måten, da ...

[SPEAKER_00]: Det er der kunsten i så fall ikke oppstår, men det er der man kan hente inspirasjon til å gjøre noe annet enn det man ellers ville gjort.

[SPEAKER_00]: Og det er det som har leda meg fram til akkurat nå.

[SPEAKER_00]: Fordi det er det jeg har holdt på med alltid, uten at jeg har tenkt så nøye over det før det siste halvåret.

[SPEAKER_03]: Ja.

[SPEAKER_03]: Så du er musiker og improvisasjonsmusiker, eller jazzmusiker, sa du i bånn.

[SPEAKER_03]: Og så har du jobba som grafisk designer også parallelt med det.

[SPEAKER_03]: Og derav tatt i bruk alle de verktøyene som har kommet til enhver tid.

[SPEAKER_03]: Og så nevner du allerede i innledninga at du ofte tar utgangspunktet i feil som oppstår, som utgangspunkt for kunst.

[SPEAKER_03]: Så det kan virke som det er litt viktig for ditt virke.

[SPEAKER_03]: Hvor viktig er feil i kunst?

[SPEAKER_00]: Jeg tror det er veldig viktig.

[SPEAKER_00]: Men det er viktig å forstå ordet feil på riktig måte.

[SPEAKER_00]: For man går jo ikke inn og gjør noe feil med vilje, det er ikke det som er poenget.

[SPEAKER_00]: Men man oppdager ... Altså ved å la ting flyte ned veier og stier der hvor man ikke nødvendigvis veit hva resultatet kommer til å bli, så lar man seg sjøl oppdage.

[SPEAKER_00]: ... andre ting enn det man ellers ville ha kommet på.

[SPEAKER_00]: Og det her er jo noe som ... Det er jo ikke bare innafor grafisk design.

[SPEAKER_00]: Dette er jo sånn man improviserer i stor grad også.

[SPEAKER_00]: Når musikere kommer sammen og spiller.

[SPEAKER_00]: Så er det jo en utveksling av ideer som foregår hele tida.

[SPEAKER_00]: Og siden ingen veit helt sikkert hva slags ideer som kommer til å dukke opp hos noen av de andre man spiller med, så er det en ganske kontinuerlig tankerekke som egentlig utspiller seg der.

[SPEAKER_00]: Og da vil jeg si òg at hvis man spiller standardlåter, for å sammenligne med det, så kan man jo rase opp og ned alle de skalaene man har lært.

[SPEAKER_00]: Og gjøre det riktig, for å kalle det det.

[SPEAKER_00]: Men det interessante oppstår jo ...

[SPEAKER_00]: Som regel når noen ikke gjør det som er forventa, når man gjør et eller annet som går litt på utsida fordi at det skaper en kjedereaksjon hos alle andre, og plutselig så lager man noe.

[SPEAKER_00]: Man skaper et eller annet nytt i øyeblikket.

[SPEAKER_00]: Det er den betydninga av feil jeg snakker om.

[SPEAKER_00]: Ikke å gjøre feil med vilje, men å oppdage de uventa innfallene som

[SPEAKER_00]: Eller ta tak i de uventa hinnfallene som kommer av å jobbe på den måten.

[SPEAKER_03]: Man tar en risiko, og som følge av det så blir man tvunget til å være til stede og være i nuet.

[SPEAKER_03]: Absolutt.

[SPEAKER_00]: Og så ikke bare en risiko, men man tar ...

[SPEAKER_00]: Man lar på en måte resultatet være der hele tida.

[SPEAKER_00]: Tilbake til det grafiske igjen.

[SPEAKER_00]: For mange år siden sluttet jeg å jobbe i lag i Fototop, f.eks.

[SPEAKER_00]: For de som ikke vet hva det er, så betyr det at du istedenfor ...

[SPEAKER_00]: Og jobbe på det ene bildet du har, så legger du et nytt lag.

[SPEAKER_00]: Så du tegner oppå, oppå, oppå.

[SPEAKER_00]: For på den måten kan du hele tida gå tilbake og endre og justere ting som du angrer på, eller når man ombestemmer seg, eller sånne ting.

[SPEAKER_00]: Men jeg slutta helt bevisst å gjøre det, så hver eneste gang jeg gjør en endring på noe nå, så låser jeg det.

[SPEAKER_00]: Jeg har ikke noe behov for å gå tilbake og endre hele tida.

[SPEAKER_00]: Jeg er hypp på å bli påvirka av de valgene som jeg tar.

[SPEAKER_00]: Og når jeg tar et valg, så er det tatt, og da fortsetter jeg derfra.

[SPEAKER_00]: Det man risikerer da, er jo enten at det blir noe veldig bra og veldig annerledes, eller at du må begynne på nytt.

[SPEAKER_00]: Men det er på en måte helt greit.

[SPEAKER_00]: For det er ikke sånn vi er nå.

[SPEAKER_00]: Hvis du vil ha noe som ligner sånn passelig på noe annet, så er det bare å generere det.

[SPEAKER_03]: Gjør du det i musikk òg, at du ikke bruker takes?

[SPEAKER_00]: Nei, det er litt annerledes, men det er ... Altså fordi at presentasjonen og formidlinga er på et annet ... Hva skal jeg si?

[SPEAKER_00]: Det er et helt annet medium å jobbe i. Men jeg vil si at der bruker man de samme metodene.

[SPEAKER_00]: Men i innspillingssituasjonen.

[SPEAKER_00]: Det har man gjort i mange tiår allerede.

[SPEAKER_00]: F.eks.

[SPEAKER_00]: ved å bruke et spesifikt sett med mikrofoner.

[SPEAKER_00]: Eller å bruke et spesifikt sett med instrumenter.

[SPEAKER_00]: Altså akseptere at det er det derre barpianoet borti hjørnet som blei brukt.

[SPEAKER_00]: Og da blir lyden av det sånn det er, og så får man jobbe derfra.

[SPEAKER_00]: Så det er samme type tankegang, men det bare er på et annet sted.

[SPEAKER_03]: Hva med å bruke viskelær på en blyanttegning?

[SPEAKER_00]: Ja, nei, det ... Jeg er jo ikke tegner, men jeg veit at det ... Mange tegnere ... Eller, det er forskjellige måter å gjøre det på når du tegner.

[SPEAKER_00]: Noen skisser jo veldig svakt, sånn at du kan viske det bort uten at ... Ikke sant.

[SPEAKER_00]: Streken synes etterpå.

[SPEAKER_00]: Men det finnes også, jeg så en lang video av en fyr som ...

[SPEAKER_00]: Driver med kulltegning, som lagde en animasjon hvor han jobba på et lerret hvor han streka opp med kull og vaska bort kullet etterpå.

[SPEAKER_00]: Som førte til at når du så videoen i sammenheng, så du restene av alle de gamle strekene hele veien gjennom.

[SPEAKER_00]: Så det blei en fin flyt i det.

[SPEAKER_00]: Begge deler eksisterer jo.

[SPEAKER_00]: Men det er en slags metode.

[SPEAKER_00]: Vil du at det skal være med på ... Skal det synes i resultatet eller ikke?

[SPEAKER_00]: Det må man jo velge.

[SPEAKER_00]: Men det handler litt om å ta et valg og så stå for det valget, da.

[SPEAKER_00]: Ja, det gjør jo det.

[SPEAKER_00]: Det gjør det.

[SPEAKER_00]: Det er det mange som syns er vanskelig.

[SPEAKER_00]: Og det er jo vanskelig, men det hjelper hvis du bare bestemmer det.

[SPEAKER_03]: Det er jo ... Hvis jeg tenker på å bruke bildegeneringsverktøy i den sammenheng, som Dawley f.eks.

[SPEAKER_03]: Jeg brukte jo Dawley til å generere bilder tilhørende denne podkasten her.

[SPEAKER_03]: Og da hadde hun nettopp kommet med funksjonen som kalles for 'inpainting'.

[SPEAKER_03]: Altså at man kan gå inn og endre på visse deler av bildet.

[SPEAKER_03]: For tidligere versjoner av Dawley så måtte man generere fra bånnen av hver gang.

[SPEAKER_03]: Så var det litt mer lignende den kunstneriske prosessen som du nevnte nå, da.

[SPEAKER_03]: Dere reflekterer litt det du snakka om tidligere også, den opplevelsen jeg hadde med det, med at du kan få noe som er nesten, men det blir aldri helt bra.

[SPEAKER_03]: Så det som skjedde for mitt tilfelle da, var at jeg fikk et resultat som likna veldig på det jeg hadde sett for meg i forkant.

[SPEAKER_03]: Men på det bildet så er det jo ... Det bildet er meg og en svær robot som strekker hånda ut mot hverandre.

[SPEAKER_03]: Og så på det bildet ønska jeg at jeg skulle ha en gitarbag på ryggen som jeg hadde skrevet inn i den prompten.

[SPEAKER_03]: Men i utgangspunktet så ble den gitarbagen altfor stor, så det så ikke proporsjonert ut.

[SPEAKER_03]: Så jeg brukte kanskje 30 sekunder på den innledende prompten og fikk et kjempebra resultat, bortsett fra at den gitarbagen var for stor.

[SPEAKER_03]: Så brukte jeg kanskje tre timer rett på på å prøve å prompte den gitarbagen til å bli mindre ved å bruke den inpainte-funksjonen.

[SPEAKER_03]: Men det gikk ikke.

[SPEAKER_03]: Det ble enten altfor svær eller for liten hver gang.

[SPEAKER_03]: Så jeg måtte til slutt bare takke med en ryggsekk.

[SPEAKER_03]: Så jeg tror hvis det er viktig for kunsten å ta valg og stå for dem ... Hvordan tror du da kommende generasjoner blir påvirka av den type funksjoner som jeg satt og grinda med der, da?

[SPEAKER_00]: Jeg tror for å være helt ærlig ikke at kunsten er avhengig av AI i det hele tatt.

[SPEAKER_00]: Det har aldri vært det og kommer aldri til å bli det.

[SPEAKER_00]: Og det er det ... Å se på det som noe annet enn et verktøy er helt ... Det er unødvendig for min del.

[SPEAKER_00]: Det gjør noen ting lettere, men det løser ikke alle.

[SPEAKER_00]: Det er akkurat som hver eneste gang noe nytt dukker opp, så har følelsen at folk sitter og forventer at nå endelig fikk vi den knappen som vi bare trykker på, og så blir det noe.

[SPEAKER_00]: Så slipper vi alle den jobben, liksom.

[SPEAKER_00]: Men det er jo den jobben vi vil ha.

[SPEAKER_00]: Det gjelder i hvert fall for den kunstbiten.

[SPEAKER_00]: Det er jo ingen kunstnere som vil være fornøyd med å komme på kontoret om morgenen og prompe inn tegning av deg sjøl med ryggsekk slik som Dahlie ville gjort det.

[SPEAKER_00]: Og så tar det ti sekunder, så har du det bildet, og så er du ferdig og går hjem.

[SPEAKER_00]: Sånn er det ikke.

[SPEAKER_00]: Og mange ting vil være nyttig for ordentlige oppgaver.

[SPEAKER_00]: F.eks.

[SPEAKER_00]: å tolke bilder av stjernehimmelen for å lete etter nye planeter.

[SPEAKER_00]: Eller for å lage ting hvor du veit hva resultatet skal bli.

[SPEAKER_00]: F.eks.

[SPEAKER_00]: å kode.

[SPEAKER_00]: Men innenfor kunstverdenen, hvor bevisstheten rundt det verket egentlig er selve kunstverket, så vil det jo aldri ...

[SPEAKER_00]: Det vil jo aldri være noen ting hvis vi ikke legger mening i det.

[SPEAKER_00]: Og den meninga kommer ikke fra Stortinget, den kommer fra jobben man gjør.

[SPEAKER_03]: Det er jo spørsmål om prosess mer enn resultat.

[SPEAKER_00]: Ja, det vil jeg absolutt si.

[SPEAKER_00]: Og det ... Altså, mange er sikkert uenig i det.

[SPEAKER_00]: Men jeg merker i hvert fall det veldig tydelig på meg sjøl, fordi jeg har prøvd å lage

[SPEAKER_00]: De grafisk design-greiene som jeg gjør, er jo en jobb for meg.

[SPEAKER_00]: I motsetning til musikk, som ikke er en jobb.

[SPEAKER_00]: Du bør ikke diskutere hvorfor det er et skille på det, men det er kort fortalt at fordi jeg er på den ene, så lar jeg meg påvirke av hva en kunde vil ha.

[SPEAKER_00]: Men siden andre gjør jeg ikke det.

[SPEAKER_00]: Men jeg er hypp på å bli ferdig så fort som mulig.

[SPEAKER_00]: Så jeg kan innrømme at jeg har prøvd å bruke AI-genererte bilder for å lage covere i tilfelle jeg har dårlig tid.

[SPEAKER_00]: Og det gjorde jeg tre ganger.

[SPEAKER_00]: To av dem var mine egne utgivelser.

[SPEAKER_00]: For det er utrolig lite tilfredsstillende, rett og slett.

[SPEAKER_00]: Og det gir meg ingen verdens ting lenger.

[SPEAKER_00]: Med mindre det blir litt corny og feil, som leder inn til den ai-delen som en del av ph.d-en.

[SPEAKER_00]: For det er mye mer interessant, syns jeg.

[SPEAKER_00]: For her så bruker jeg det ...

[SPEAKER_00]: Jeg skriver jo tekster og har gjort det i mange år.

[SPEAKER_00]: Og da leter man etter nye innfallsvinkler og nye måter å gjøre det på.

[SPEAKER_00]: Man leter etter en metode eller en prosess som leder fram mot et mål.

[SPEAKER_00]: Og så gjør man det på én måte en stund, og så blir man lei.

[SPEAKER_00]: Så det leda meg inn til en sånn dadaisttankegang.

[SPEAKER_00]: Og den cutup-teknikken som de begynte å holde på med rundt 1920 et sted.

[SPEAKER_00]: William Burroughs har jobba mye med det.

[SPEAKER_00]: De har en tekst og klipper den opp og setter sammen ordene tilfeldig.

[SPEAKER_00]: Snåle nye setninger og nye betydninger av ordene inni der.

[SPEAKER_00]: Samme type.

[SPEAKER_00]: Overraskende innfallsvinkler.

[SPEAKER_00]: Feil og alt det der.

[SPEAKER_00]: Så jeg lagde et skript, og da jobba jo med AI.

[SPEAKER_00]: Og skriptets oppgave var å lese en tekst som jeg gir skriptet på forhånd.

[SPEAKER_00]: Og så sender dette skriptet teksten av gårde til Text to Speech hos en tjeneste som heter Eleven Labs, hvor jeg har klona min egen stemme.

[SPEAKER_00]: Det høres jo ikke ut som det, men det er det det skal gjøre.

[SPEAKER_00]: Og så laster han ned den fila, og så spiller han av dette for seg sjøl mens han hører etter, og tolker tilbake til tekst.

[SPEAKER_00]: Og så gjør han det en gang til.

[SPEAKER_00]: Så den looper hele den prosessen om igjen og om igjen.

[SPEAKER_00]: Og det opprinnelig var jo det ...

[SPEAKER_00]: ... litt sånn todelt, den bakgrunnen for å gjøre det sånn.

[SPEAKER_00]: Det ene var jo å vise hvor meningsløst det blir å holde på sånn når ingen sitter og tolker innholdet bevisst.

[SPEAKER_00]: Det er ikke noe imponerende at en maskin kan høre seg sjøl og tolke det tilbake til tekst.

[SPEAKER_00]: Dessuten er det helt meningsløst.

[SPEAKER_00]: Hvorfor skulle den gjøre det?

[SPEAKER_00]: Men som kunstnerisk resultat så viste det seg jo at det der er jo ... Det dukker opp mange nye ting for meg når jeg sitter og hører på det etterpå.

[SPEAKER_00]: Så det er på den ene sida av det prosjektet.

[SPEAKER_00]: Det andre er jo at jeg satt og sparra med ChatGPT for å skrive det skriptet.

[SPEAKER_00]: For det jeg skriver i Python 3, og selv om jeg har koda massevis av nettsider opp igjennom, så er jeg ikke noen programmerer, egentlig.

[SPEAKER_00]: Eller i det hele tatt, faktisk.

[SPEAKER_00]: Så den blei jo lagd ved hjelp av AI også.

[SPEAKER_00]: Så på den måten ... Så på det området fungerte det jo helt knirkefritt.

[SPEAKER_00]: Du begynner et sted, og så fram og tilbake tok en uke å bli ferdig med det skriptet.

[SPEAKER_00]: Sånn at det fungerte og var stabilt.

[SPEAKER_00]: Så det er jo ikke fort gjort, men jeg slapp å lære meg det sjøl, og jeg slapp å betale noen for å gjøre det.

[SPEAKER_00]: Et veldig interessant resultat, syns jeg.

[SPEAKER_00]: For på den ene sida virker AIN akkurat som den skal.

[SPEAKER_00]: Det er et helt suverent bra verktøy til noen oppgaver.

[SPEAKER_00]: Mens resultatet av det skriptet er ...

[SPEAKER_00]: På en måte ikke riktig, men samtidig ganske interessant kunstnerisk sett.

[SPEAKER_00]: Fordi at det gjør en del ting som jeg er ute etter, og som jeg kan bruke seinere.

[SPEAKER_00]: Det har jo vært gjort før, så det er jo ikke noe nytt.

[SPEAKER_00]: Det understreker hele poenget, at det er bare et verktøy.

[SPEAKER_00]: Litt mer effektivt enn før, men fortsatt bare et verktøy.

[SPEAKER_03]: Nå begynte du å fortelle litt om ph.d.-arbeidet ditt.

[SPEAKER_03]: Kanskje vi kan spole litt tilbake.

[SPEAKER_03]: Og så kan du kanskje fortelle litt overordna sett hva ph.d.-arbeidet ditt går ut på.

[SPEAKER_03]: Ja.

[SPEAKER_00]: Det er jo en sånn greie som jeg veit noen ganger, og andre ganger så veit jeg det ikke.

[SPEAKER_00]: Men det begynte med at jeg skrev en søknad og forklarte den at jeg lurer på hva slags musikk som oppstår dersom man tar med seg alle de kunstneriske identitetene man har, inn i det arbeidet.

[SPEAKER_00]: Og da ...

[SPEAKER_00]: Jeg begynte med å lage ny musikk.

[SPEAKER_00]: Og så blir man helt overvelda av de kravene som fins i en forskerrolle.

[SPEAKER_00]: Du skal produsere ny kunnskap.

[SPEAKER_00]: Og et nytt går igjen hele tida.

[SPEAKER_00]: Du skal ikke repetere noe.

[SPEAKER_00]: Og det er jo greit, for det er ikke noe vits i å forske på noe som må være fra før, men samtidig betyr jo det også at du må justere forskningsgrunnlaget du har.

[SPEAKER_00]: Du må akseptere at du tar feil og sånn og sånn.

[SPEAKER_00]: Men i hvert fall så begynte det med at jeg skrev noe musikk som ...

[SPEAKER_00]: Hvor jeg gjorde en innsats for å gjøre det annerledes enn det jeg hadde gjort før.

[SPEAKER_00]: Det er der den derre tekstbiten som jeg snakka om før, kom fra.

[SPEAKER_00]: Jeg begynte å lage tekster ved å skrive sånne imaginære dialoger med William Burroughs, faktisk.

[SPEAKER_00]: Respondere på andre tekster.

[SPEAKER_00]: Bruke det som inspirasjon for å se om det dukker opp andre snåle ting.

[SPEAKER_00]: Jeg brukte en del sånne content-generatorer for tekst.

[SPEAKER_00]: Pre-AI, egentlig, som i prinsippet bare henter masse ord fra et eller annet sted på Internett og setter dem sammen basert på visse regler.

[SPEAKER_00]: Og det blei en serie ... Det blei sju låter som er skrevet sånn, og alle sammen har sånn kjempeprosessert vokal, og det er trommaskiner og veldig synt, elektronikaorienterte ting.

[SPEAKER_00]: Og så, da jeg var ferdig med alt det der, så ...

[SPEAKER_00]: Slo det meg at det er jo et problem med å gjøre sånne ting.

[SPEAKER_00]: For nå sitter jo jeg som 45 år gammel jazzmusiker med bakgrunn og erfaringer og alt det der og forestiller meg hva som kan være nytt nå.

[SPEAKER_00]: Og da ... Hvordan skal man si det?

[SPEAKER_00]: Det er alltid nytt når jeg lager noe.

[SPEAKER_00]: Uansett hvilken låt jeg skriver, så er den jo ny.

[SPEAKER_00]: Om den er i en sjanger som noen kjenner fra før, eller om den ligger kloss oppi et lydbilde som man har et eller annet forhold til, om den er nostalgisk eller hva det nå enn er, så er jo låta ny.

[SPEAKER_00]: Så jeg begynte å tenke at det var kanskje ikke det som var mest interessant.

[SPEAKER_00]: Så for å få noe ut av det prosjektet satte jeg bort disse sju låtene til Jenny Askvik, som spiller saks på Universitetet i Agder.

[SPEAKER_00]: Hun er bachelorstudent, tror jeg.

[SPEAKER_00]: Så hun ble en slags forskningsassistent.

[SPEAKER_00]: Så hun fikk i oppgave å ta alle de låtene og sette sammen sitt eget band.

[SPEAKER_00]: Fikk frie tøyler til å gjøre hva hun ville med de.

[SPEAKER_00]: Og så var de her i studio hos meg i Oslo og spilte inn sine versjoner av de låtene.

[SPEAKER_00]: Og da ... Altså, i sånn forskningssammenheng så er jeg veldig usikker på hva som egentlig kom ut av det, men det som er helt sikkert, er at man kan ikke si ...

[SPEAKER_00]: At nyskaping nødvendigvis er knytta til det lydlige resultatet.

[SPEAKER_00]: Selv om det er litt svevende for meg foreløpig, virker det som om det hele ... Det interessante er at det hele tida dreier seg om hvilket tolkningsrom man er i. Hvordan forholder noen seg til den musikken som er lagd?

[SPEAKER_00]: Var jo helt annerledes stilistisk sett enn det jeg har gjort.

[SPEAKER_00]: Og det er jo farga av mange ting.

[SPEAKER_00]: At det er et band.

[SPEAKER_00]: At det er unge musikere som kanskje ikke har forma sin egen identitet ferdig ennå.

[SPEAKER_00]: Altså musikalsk identitet, mener jeg, da.

[SPEAKER_00]: Masse sånne greier som det.

[SPEAKER_00]: Det var ... Altså, det er blitt en viktig del av det ... Det refleksjonsgrunnlaget fra det første året.

[SPEAKER_00]: Det eier seg i stor grad om den biten der.

[SPEAKER_00]: Hvordan kan man si at noe er nytt?

[SPEAKER_00]: Og på hvilket grunnlag er det egentlig man tolker lyd på den måten?

[SPEAKER_03]: Det gir mening, absolutt.

[SPEAKER_03]: Så i utgangspunktet ditt var at du ønsket å ta med alle dine identiteter inn i et musikalsk prosjekt, hva ville du snakke om i starten der?

[SPEAKER_00]: Først var det alle musikalske identiteter, det var sånn det var skrevet.

[SPEAKER_00]: For jeg er jazzmusiker og trommis, det er én greie.

[SPEAKER_00]: Og så driver jeg og synger og skriver poplåter, det er del to, og i tillegg har jeg holdt på.

[SPEAKER_00]: I studio, som en slags produsentrolle.

[SPEAKER_00]: Eller elektronikaartist, på en måte.

[SPEAKER_00]: Jeg er jo artist, men elektronika-musiker.

[SPEAKER_00]: Det er de tre som jeg tenkte jeg skulle slå sammen, men det er jo ikke ...

[SPEAKER_00]: Det er mye ... Enten må du ta med alt, eller så må du fokusere på én ting.

[SPEAKER_00]: Det er litt sånn det er, på en måte.

[SPEAKER_00]: Det er ikke noe å si hva skjer, hva slags musikk kommer ut av det.

[SPEAKER_00]: Svaret på det er jo veldig lett, egentlig.

[SPEAKER_00]: Det er jo bare hva du vil skal komme ut av det.

[SPEAKER_00]: Det er ikke noe problem.

[SPEAKER_03]: Men i møte med hele konseptet om at det skal være noe nytt og nyskapende, så måtte du ta noen runder med deg sjøl på hva det er.

[SPEAKER_03]: Det virker som det går litt tilbake til det vi har snakka om innledningsvis òg.

[SPEAKER_03]: At det er de tinga som tar deg et sted som du ikke nødvendigvis har vært før.

[SPEAKER_03]: Noe som tvinger deg til å være i nuet, som f.eks.

[SPEAKER_03]: ved å gjøre en feil, som du snakka om.

[SPEAKER_03]: Eller som du har brukt ulike teknologiske konsepter til å gå i dialog med tekst og pushe deg til å gå andre steder enn du ellers ikke ville vært.

[SPEAKER_03]: Og deretter resulterte det i noe musikk som du ... Det hørtes ut som du kanskje tilpassa det til noe som skulle låte moderne, sånn soundbasert.

[SPEAKER_03]: Og derfor ble det sånn synt elektronika-greier.

[SPEAKER_03]: Og så var du kanskje ikke så fornøyd med det, og så outsourca jo den oppgaven til Jenny.

[SPEAKER_00]: Det låter helt kanon.

[SPEAKER_00]: Det er kjempekult.

[SPEAKER_00]: Det er ikke det som er greia.

[SPEAKER_00]: Det er bare det at ... Hvordan ... Jeg kan jo ikke bestemme at noen andre skal oppfatte det som moderne og nytt.

[SPEAKER_00]: Det er liksom det jeg kommer fram til.

[SPEAKER_00]: Det er uansett hvordan man vrir og vender på det, så er det bare jeg som sitter og lager det jeg er på å lage.

[SPEAKER_00]: For å få et sammenligningsgrunnlag, for å vise at det som kommer ut av noe, er helt avhengig av de som gjør det, så har jeg lagd én variant.

[SPEAKER_00]: Den tredje versjonen er å oversette alle disse erfaringene inn til noe som kan spilles live.

[SPEAKER_00]: For min variant er et solo-enmannsband.

[SPEAKER_00]: Og det å trykke play og så stå og synge opp og noe backing-greier, det er liksom ikke så gøy.

[SPEAKER_00]: Så jeg skal lage en trio ut av det òg, tenkte jeg, som blir en tredje versjon.

[SPEAKER_00]: Og så leder det fram.

[SPEAKER_00]: Det dytter videre hele veien.

[SPEAKER_00]: Og det er jo veldig interessant, for jeg fikk ganske hetta av all moderniteten og alle de lydene og prosesseringa og sånn til slutt.

[SPEAKER_00]: Så jeg sitter og har en duo nå også, med Hans Martin Austestad, som også sto student ved Agder for en stund siden.

[SPEAKER_00]: Og der er jo poenget helt motsatt.

[SPEAKER_00]: Vi gjør ingenting ekstra.

[SPEAKER_00]: Vi øver nesten ikke engang.

[SPEAKER_00]: Sånn vi har gjort det nå, er at jeg skriver en låt, og når jeg er i Bergen, så stikker jeg innom han i studioet hans.

[SPEAKER_00]: Og så får han Blekke Ajana der.

[SPEAKER_00]: Og det er stort sett ikke Blekke heller.

[SPEAKER_00]: For låtene er veldig enkle.

[SPEAKER_00]: Det er bare tekst med noen få korder på.

[SPEAKER_00]: Og så spiller vi det noen ganger og tar det opp.

[SPEAKER_00]: Og så blir det stort sett veldig fint.

[SPEAKER_00]: Så det er jo også en ting som sånt arbeid gjør.

[SPEAKER_00]: Jeg opplever i veldig stor grad at det fører til en ...

[SPEAKER_00]: En trygghet i det å være utøver og formidler av noe.

[SPEAKER_00]: At når man jobber såpass mye som man gjør i en ph.d.-sammenheng, så har det en effekt som er veldig, veldig positiv sånn kunstnerisk sett, rett og slett.

[SPEAKER_00]: Du tør å stole på intuisjonen?

[SPEAKER_00]: Det behøver ikke være noe.

[SPEAKER_00]: Det behøver ikke være noe mer enn den teksten og vokalen og én gitar.

[SPEAKER_03]: Du må ikke pakke det inn i svære produksjoner og staffasje og ... Hvordan veit du om noe du har skrevet, er bra nok til å ta med videre til Bergen, f.eks.? ?

[SPEAKER_00]: Det er vanskelig, men det viktigste er kanskje den erfaringa som man får etter mange år i den rollen, som gjør at man kan ta et skritt tilbake fra det man har skrevet, og se på det fra utsida, på en måte.

[SPEAKER_00]: At man greier å distansere seg sjøl fra den teksten man har skrevet.

[SPEAKER_00]: Ofte når jeg skriver en tekst, så er det jo litt avhengig av hvilken metode man bruker.

[SPEAKER_00]: Men hvis du skal skrive en tekst som omhandler et eller annet, så er det et personlig utgangspunkt, som regel.

[SPEAKER_00]: Det er en eller annen tanke man har, eller en historie man kom på, eller noe sånt.

[SPEAKER_00]: Og da ... Sånn som mange tekstforfattere har vært flinke til å påpeke, er gjerne det der at man må komme seg bort fra dagbokformatet.

[SPEAKER_00]: Det er en saying som har vært repetert om igjen og om igjen med alle åra jeg var på Musikkhøgskolen.

[SPEAKER_00]: Det er veldig viktig og veldig sant.

[SPEAKER_00]: Istedenfor å fortelle sin egen personlige opplevelse av noe, så må man prøve å sette seg i en situasjon der man ser det fra utsida, og prøve å komme dit hvor det kan ha en eller annen gyldighet for andre folk også.

[SPEAKER_00]: For ingen har jo den samme personlige bakgrunnen.

[SPEAKER_00]: Så det er snakk om å generalisere, kanskje, lite grann.

[SPEAKER_00]: Og jeg veit at jeg har kommet dit når ...

[SPEAKER_00]: Det er vanskelig å si hvordan jeg veit det, men jeg veit det bare.

[SPEAKER_00]: Når jeg ikke blir flau over å vise det fram, på en måte.

[SPEAKER_00]: Da veit du det.

[SPEAKER_00]: Eller når jeg bare kan lese det om igjen og om igjen, eller når jeg begynner å bli litt lei av det, kanskje.

[SPEAKER_00]: Det er noe med ... Det behøver ikke være så lang distanse heller, men du kan liksom, eller jeg kan i hvert fall kjenne det når den er på plass.

[SPEAKER_00]: Og så driter man seg ut noen ganger, da.

[SPEAKER_00]: Selvfølgelig tar man feil.

[SPEAKER_00]: For det har jo skjedd, jeg har skrevet tekster som fins ute som jeg syns er helt forferdelig pinlig å høre på nå.

[SPEAKER_00]: Så det er jo ikke en eksakt vitenskap, liksom.

[SPEAKER_03]: Nei, det blir vel omtrent slik at det er noe du er fornøyd med som den personen som du er akkurat nå.

[SPEAKER_03]: Også med tiden så forandrer man seg jo kanskje.

[SPEAKER_03]: Og da blir jo premisset for hva som lå til bra og dårlig, annerledes.

[SPEAKER_00]: Ja, ja.

[SPEAKER_00]: Men andre sida av det òg er at man må leve i ... Man må tørre å være i akkurat den spenninga.

[SPEAKER_00]: For hvis du safer og skriver helt generelt, da får man jo tekster som ikke har noen som helst betydning i det hele tatt.

[SPEAKER_00]: Og det er jo ikke noe gøy, det heller.

[SPEAKER_00]: Det vil jeg jo ikke.

[SPEAKER_00]: Jeg vil gjerne føle noe for de tekstene som jeg synger.

[SPEAKER_00]: Det er jo ikke hypp på å stå der og bare synge hva som helst.

[SPEAKER_03]: Absolute.

[SPEAKER_03]: I PHD-prosjektet ditt så har du noen underprosjekter gående.

[SPEAKER_03]: Bl.a.

[SPEAKER_03]: noe som heter Blues For No.

[SPEAKER_03]: Eller NO, jeg vet ikke hvordan man uttaler det.

[SPEAKER_03]: Det vet kanskje ikke du heller.

[SPEAKER_03]: Kan du fortelle om det?

[SPEAKER_00]: Ja, det kan jeg.

[SPEAKER_00]: Det er jo det descriptet som jeg fortalte om tidligere her.

[SPEAKER_00]: Og den tittelen, den kommer fra den båten, rett og slett.

[SPEAKER_00]: Så det er et eksempel.

[SPEAKER_00]: Bare tittelen i seg sjøl er et eksempel på hvorfor det verktøyet som jeg lagde, er nyttig i tekstsammenheng.

[SPEAKER_00]: Fordi 'Blues for no' er jo ... Jeg syns i hvert fall det er en artig ...

[SPEAKER_00]: Setning.

[SPEAKER_00]: For den har noe i seg som jeg ellers aldri hadde kommet til å skrive ... Og jeg syns det er fint.

[SPEAKER_00]: Jeg liker den tittelen.

[SPEAKER_00]: Så ut fra de tre orda der så kunne jeg skrive en hel låt, hvis jeg ville.

[SPEAKER_00]: Den første iterasjonen som jeg lagde av det skriptet, som heter In Rome, den er bygd på en tekst som repeteres og loopes om igjen og om igjen.

[SPEAKER_00]: Den er evigvarende i prinsippet.

[SPEAKER_00]: Det som ligger bak det, er jo et stykke av Alvin Lucier som heter I'm Sitting in a Room.

[SPEAKER_00]: Et slags performanceverk hvor en annen sitter og leser en tekst.

[SPEAKER_00]: Og den teksten forklarer bare akkurat det som foregår.

[SPEAKER_00]: Det er ikke noe mer informasjon igjen som vi kan tolke.

[SPEAKER_00]: Men det er bare sverigske lyder og klanger.

[SPEAKER_00]: Veldig fint.

[SPEAKER_00]: Veldig interessant.

[SPEAKER_00]: Tanken med in room-greia er noe av det samme.

[SPEAKER_00]: En skulle bare repetere til det blei bare tilfeldige ord som blir spytta ut av en maskin.

[SPEAKER_00]: Og det er greit.

[SPEAKER_00]: Det funka bra.

[SPEAKER_00]: Og så var jeg på et sånt forum, kunstforum her i Oslo, hvor vi fikk i oppgave, hvis man ville, å lage et bidrag til underholdning på kvelden.

[SPEAKER_00]: Temaet var 'hvor er lekeplassen'?

[SPEAKER_00]: Altså i betydning av 'driver vi og leker i kunsten mer'?

[SPEAKER_00]: Så jeg tenkte at der kan jo den båten godt vises fram.

[SPEAKER_00]: Så jeg dro opp i studio, istedenfor å være på forumet et par timer, og så skrev jeg en tekst om ...

[SPEAKER_00]: Om den situasjonen, om hva den skulle gjøre.

[SPEAKER_00]: Og hva som eventuelt forsvinner når de orda blir repetert tilbake.

[SPEAKER_00]: Og det er jo tilbake til den der bevissthetsgreia igjen.

[SPEAKER_00]: For hvis ingen tolker det, så er det heller ikke noen mening.

[SPEAKER_00]: Der lærte jeg mange ting bare pga.

[SPEAKER_00]: det.

[SPEAKER_00]: Bl.a.

[SPEAKER_00]: at det her hører til en filosofidiskusjon som man har holdt på med i årevis.

[SPEAKER_00]: Men det koker ned til et argument som John Searle presenterte på 80-tallet, som kalles The Chinese Room.

[SPEAKER_00]: Der han sier at maskiner er ikke bevisste bare fordi at de er flinke til å late som at de er bevisste.

[SPEAKER_00]: Den er et eksempel på det.

[SPEAKER_00]: For den leser først en tekst hvor jeg har bestemt hva som skal være der.

[SPEAKER_00]: Og den gir mening, og den er mulig å forstå.

[SPEAKER_00]: Og så leser han den én gang tilbake etter å ha tolka det sjøl, og da er det bare rot.

[SPEAKER_00]: Så det er den blues for nå er mange ting.

[SPEAKER_00]: Det er den Chinese Room-argumentet manifestert via det skriptet som jeg har lagd.

[SPEAKER_00]: Det er en tekst som jeg syns er ganske interessant i seg sjøl.

[SPEAKER_00]: Og det er et utgangspunkt for kunst, rett og slett, som den på en måte har ... Som jeg har generert ved å lure den andre til å gjøre noe som den egentlig ikke trodde den kunne.

[SPEAKER_03]: Det er interessant.

[SPEAKER_03]: Jeg får mange tanker knytta til det der, da.

[SPEAKER_03]: Men noe å tenke på er en tidligere podkastepisode med en som heter Andreas Røsol.

[SPEAKER_03]: Jeg vet ikke om du har møtt ham, men da nevnte han at ...

[SPEAKER_03]: Noe av poenget med å skulle holde på med AI og kunst, det er at man møter seg selv på en eller annen slags måte.

[SPEAKER_03]: Gjennom å bruke AI som verktøy, da, så møter man seg selv og danner seg selv på nytt.

[SPEAKER_03]: Det gjenspeiler seg kanskje litt i det du beskriver her også.

[SPEAKER_03]: Gjennom ...

[SPEAKER_03]: Hva det gjør med deg, da, i møte med den teksten, og måten det blir på en måte kverna i den botten din, og så kommer du ut på andre siden som et nytt resultat, som kanskje er litt rart, men som du sier er noe som du aldri ville kommet på selv, altså som den tittelen, 'Blues for no'.

[SPEAKER_03]: Og så gjør det noe med deg igjen.

[SPEAKER_00]: Ja, men det er jo ikke Ain som gjør noe med meg, det er jo jeg som gjør noe med meg.

[SPEAKER_00]: For alle de tingene som foregår her, det kan man jo ... Som jeg nevnte, de daidaistkameratene har som sagt holdt på med akkurat det greiene her siden 1920, så det er jo ikke noe nytt i seg sjøl.

[SPEAKER_00]: Jeg kunne ha gjort en papir.

[SPEAKER_00]: Og gjort det sånn som det egentlig skal gjøres.

[SPEAKER_00]: Klippe det opp og legge det ved siden av hverandre.

[SPEAKER_00]: Eller hive det utover gulvet og lese opp i rekkefølge sånn at du lander.

[SPEAKER_00]: Så det er jo bare ... Det er jo et verktøy som gjør akkurat det, bare mye fortere.

[SPEAKER_00]: Det er mer effektivt når det først er der.

[SPEAKER_00]: For jeg kan fòre det med hva som helst av tekst, og så kan jeg få den til å gjøre akkurat det jeg vil.

[SPEAKER_00]: Og så kan jeg repetere det mange ganger og få forskjellig utfall hver gang.

[SPEAKER_00]: Og i tillegg justere parametere og sånn.

[SPEAKER_00]: Men jeg gjør ikke det.

[SPEAKER_00]: Det er ikke det derre AI-opplegget ... Det er ikke ... Altså, min overbevisning er, kort fortalt, at det er ikke mulig å se på det som noe intelligent i det hele tatt.

[SPEAKER_00]: Jeg syns hele det begrepet er ...

[SPEAKER_00]: Ganske teit å bruke i den sammenhengen.

[SPEAKER_00]: Det er jo et sånn marketingord.

[SPEAKER_00]: Det er jo derfor det heter det.

[SPEAKER_00]: Ikke fordi det er intelligent, men fordi hvis du ikke bruker masse tid på det, så skjønner du ikke forskjellen.

[SPEAKER_00]: Det er det som er greia.

[SPEAKER_00]: Vi gjør noe med det.

[SPEAKER_00]: Det er vår bevissthet som bestemmer hva vi gjør med det.

[SPEAKER_00]: Og det er den som bruker det, som påvirker seg sjøl.

[SPEAKER_00]: Man er hele tida i dialog med seg sjøl.

[SPEAKER_00]: I hvert fall i en sånn kunstnerisk sammenheng.

[SPEAKER_03]: Byror jo selvfølgelig på hvilken definisjon av intelligens man har.

[SPEAKER_03]: Noen vil jo påstå at mennesker fungerer på akkurat samme måte, og at bevissthet kun er an emergent property fra en underliggende maskin.

[SPEAKER_03]: Som er mer eller mindre deterministisk.

[SPEAKER_03]: Jeg bare sier at det fins et argument for det.

[SPEAKER_00]: Ja, men jeg snakka med en fysiker da jeg var på et annet kunstnerforum.

[SPEAKER_00]: For jeg har også lurt på det der.

[SPEAKER_00]: Kan man ... For det er jo det det betyr.

[SPEAKER_00]: Hvis det er det samme, så betyr jo det at du kan simulere oss en gang i framtida.

[SPEAKER_00]: Og det er greit.

[SPEAKER_00]: Hvis det går an.

[SPEAKER_00]: Men så er det sånn at innenfor fysikken så er jo alle innforstått med at det fins ikke noe som heter eksakt måling.

[SPEAKER_00]: Og det betyr at du kan ikke forutsi til hvor eller hvordan noe kommer til å være.

[SPEAKER_00]: Og det betyr videre at det er en sånn underliggende usikkerhet i absolutt alt som omgir oss hele tida, og da mener jeg at det ... Eller det kjennes ut som, for å si det sånn.

[SPEAKER_00]: For jeg er ikke fysiker, og jeg er heller ikke filosof, men det kjennes ut for meg.

[SPEAKER_00]: Som om det må være ... et eller annet annet som er med på å gi mening.

[SPEAKER_00]: Og da er jeg overhodet ikke på vei inn i noen sånne religiøse greier.

[SPEAKER_00]: Men jeg tror at forståelsen av noe og den fysiske representasjonen av noe, er to forskjellige ting.

[SPEAKER_03]: Forståelsen av noe og den fysiske presentasjonen er to forskjellige ting?

[SPEAKER_03]: Ja.

[SPEAKER_03]: La det synke inn litt.

[SPEAKER_00]: Ja, jeg òg.

[SPEAKER_00]: Jeg har ikke sagt det på den måten før, så det kan godt hende at det høres ut som røvl når jeg hører det igjen til neste år.

[SPEAKER_00]: Jeg veit ikke.

[SPEAKER_03]: Skal ikke la det skli helt ut i de villeste filosofiske dimensjoner her, selv om det er veldig fristende.

[SPEAKER_03]: Men noe annet ... Noe som kunne ligne litt på det som vi har hørt om tidligere, er jo panpsykism.

[SPEAKER_03]: Har du hørt om det?

[SPEAKER_03]: Nei.

[SPEAKER_03]: Som bl.a.

[SPEAKER_03]: går ut på at bevissthet er en fundamental kraft ... Eller et fundament i universet generelt sett.

[SPEAKER_03]: Sånn at materialet universet er laget av, er bevissthet.

[SPEAKER_03]: Og en visualisering er da at din bevissthet og min bevissthet og eventuelt en hund osv.

[SPEAKER_03]: kan ses på som en del av en kjele med kokende vann.

[SPEAKER_03]: Og så er på en måte min bevissthet det er i en boble som popper opp, og din bevissthet er en annen boble.

[SPEAKER_03]: Men vi tilhører alle den samme gryta.

[SPEAKER_00]: Ja.

[SPEAKER_00]: Altså, ja.

[SPEAKER_00]: Jeg har hørt sånn.

[SPEAKER_00]: Ikke med det ordet du brukte, bare.

[SPEAKER_00]: Nei.

[SPEAKER_00]: Men det der er jo en interessant tanke.

[SPEAKER_00]: Det er jo lett å følge det òg.

[SPEAKER_00]: Hvis du går inn i den fysikkverdenen igjen, så er det ofte sånn at de ideene som man beviser nå, de oppsto jo som fri fantasi for 50 år siden, eller enda lenger.

[SPEAKER_00]: Så man kan jo på en måte ... Det er lett å fabulere seg inn i en sånn virkelighet hvor man sier at det man forestiller seg, det er det det blir.

[SPEAKER_00]: Men nå er det jo utrolig mange sånne søkte konsekvenser av det også, som vi kanskje ikke behøver å begynne å snakke om nå.

[SPEAKER_00]: Men jeg kom på at i går så så jeg på et intervju med Brian Cox, som er en britisk sånn popfysiker.

[SPEAKER_00]: Veldig flink fyr.

[SPEAKER_00]: Mye på TV.

[SPEAKER_00]: Som satt og prøvde å finne noe.

[SPEAKER_00]: Det fantes selvfølgelig ikke, men det er jo ...

[SPEAKER_00]: På kvantenivået så snakker man plutselig om at man beskriver overflaten av ting, og ikke innholdet i ting.

[SPEAKER_00]: Og det har et navn.

[SPEAKER_00]: Og det er noe folk forsker på.

[SPEAKER_00]: Og det ... Hva skal jeg si?

[SPEAKER_00]: Jeg kan ikke si noe som helst om det, dessverre.

[SPEAKER_00]: Men på et eller annet vis så virker det å ha en eller annen verdi.

[SPEAKER_00]: Jeg syns det virker ganske logisk, rett og slett.

[SPEAKER_03]: En ting jeg har tenkt på med det siste.

[SPEAKER_03]: Hva sa du?

[SPEAKER_00]: Noen må forstå noe, ellers så blir det ingenting.

[SPEAKER_03]: Er det litt som videreføring av gode, gamle ... Hvis et tre faller i skogen og lager en lyd, er det da en lyd hvis ingen hører det?

[SPEAKER_00]: Ja, ja, ja.

[SPEAKER_00]: Absolutt.

[SPEAKER_00]: Det er akkurat det.

[SPEAKER_03]: En annen ting jeg har tenkt på en del i det siste, ut ifra å spille med folk i samme rom.

[SPEAKER_03]: Hvor mye den fysiske tilstedeværelsen har, sammenligna med bare lyd eller videooverføring.

[SPEAKER_03]: Så den kraften på en måte musikk har når den er fysisk til stede ... Jeg vet ikke om det dreier seg om at man ser bevegelser i 3D sammenligna med video, eller om det er noen mystiske ting som foregår som vi ikke vet noe om ennå.

[SPEAKER_03]: Det er jeg ikke sikker på, men det har en stor påvirkning på meg, i hvert fall.

[SPEAKER_00]: Ja, så det har jo det.

[SPEAKER_00]: Det gir mange ting som gjør det òg, tenker jeg.

[SPEAKER_00]: Men det er ... Man kan jo også si at det er tilsvarende forskjell på å sitte og spille med et band på øverrommet og spille en konsert.

[SPEAKER_00]: Da jeg studerte på NMH, var jo greia at du må ut og spille.

[SPEAKER_00]: Du må spille konsert hele tida.

[SPEAKER_00]: Du lærer mye mer av å spille en konsert ute enn å sitte på rommet i timevis.

[SPEAKER_00]: Og det er jo fordi at det er en sånn skjerping som foregår.

[SPEAKER_00]: Man forholder seg til andre levende vesener som sitter og ser på deg, og som reagerer.

[SPEAKER_00]: Og du kan tolke massevis av signaler.

[SPEAKER_00]: Man er veldig i det som foregår.

[SPEAKER_00]: Og når man gjør det digitalt isteden ...

[SPEAKER_00]: Jeg gjorde et par digitale konserter under covid.

[SPEAKER_00]: Det var helt forferdelig, syns jeg.

[SPEAKER_00]: Helt dumt.

[SPEAKER_00]: Hva blir det da?

[SPEAKER_00]: Da sitter du der og skal bli nervøs.

[SPEAKER_00]: Derfor tar du det opp på forhånd før du spiller deg av.

[SPEAKER_00]: Du spiller av en konsert som du ikke er med på, og ser på den sammen med en hel haug med mennesker som du ikke veit hvem er, eller ser.

[SPEAKER_00]: Det er jo ikke noe skjerping i det da.

[SPEAKER_00]: Da er det jo bare ... Hva skal jeg si?

[SPEAKER_00]: Det er noe fundamentalt som mangler når man gjør det på den måten.

[SPEAKER_03]: Og jeg tenker jo ikke det påvirker performancen heller.

[SPEAKER_03]: De vil jo ikke påvirke performancen hvordan publikum reagerer heller.

[SPEAKER_03]: Og det er veldig viktig for musikere å kunne respondere på hverandre, og også kunne respondere på publikum.

[SPEAKER_03]: Og der har jo du også et annet prosjekt gående, med noen klangstaver og noen solenoider, eller hvordan man uttaler det i året?

[SPEAKER_03]: Solenoider.

[SPEAKER_03]: Solenoider.

[SPEAKER_03]: Vil du fortelle litt om det òg?

[SPEAKER_00]: Det kan jeg gjøre.

[SPEAKER_00]: Fordi det sånn ... Det det her koker ned til, er å drive med kunstnerisk utviklingsarbeid.

[SPEAKER_00]: Å tillate seg å gå i en retning som ikke har definert mål.

[SPEAKER_00]: Det er det viktigste å huske på når man liver på sånn.

[SPEAKER_00]: Og da ...

[SPEAKER_00]: Har man ... Selv om du ikke veit hvor du går, så vil det oppstå en hel haug med resultater underveis, som i seg sjøl kan være ganske interessante.

[SPEAKER_00]: F.eks.

[SPEAKER_00]: å sitte og fabulere rundt AI og fysikk og bevissthet, sånn som vi gjør nå.

[SPEAKER_00]: Eller bare det å lage interessante ting fordi du har kommet på noe du ikke har kommet på før.

[SPEAKER_00]: Den klangstav-saken er jo en AI-kommentar, den òg, for så vidt.

[SPEAKER_00]: Dersom ingen er i nærheten av ...

[SPEAKER_00]: Av en maskin som genererer noe.

[SPEAKER_00]: Så blir det ingen mening, ingen kontroll, ingenting, osv.

[SPEAKER_00]: Så jeg holder på å lage denne boksen sammen med én ingeniørstudent på Makerspace borti Greenstad, tror jeg.

[SPEAKER_00]: Som består av sju solenoider.

[SPEAKER_00]: En solenoide er en kloss med en magnet inni og en stav på.

[SPEAKER_00]: Når du fyrer magneten, så beveger den et annet prosent, så den kan i prinsippet slå på noe.

[SPEAKER_00]: Så du kan aktivere den solenoiden ved strøm.

[SPEAKER_00]: Det er sju sånne.

[SPEAKER_00]: Én per klangstav, og de skal tunes ganske mikrotonalt.

[SPEAKER_00]: Igjen sånn Lucier-ish.

[SPEAKER_00]: Hente litt ideer fra den safariske ... sitting in a room-greia.

[SPEAKER_00]: Og den jobber på egen hånd.

[SPEAKER_00]: Står og slår pling, plong, plong.

[SPEAKER_00]: Og så har den en radar som er bygd inn i boksen, som kan merke nærvær.

[SPEAKER_00]: Og da er ideen at når noen kommer inn i rommet hvor boksen står, så synker aktiviteten jo nærmere vi kommer.

[SPEAKER_00]: Og når vi går, så øker aktiviteten igjen.

[SPEAKER_00]: Man kan tenke mye på det og tolke det i alle mulige retninger.

[SPEAKER_00]: Og det gjør jeg hele tida sjøl, men tanken var å vise fram ... Hva skal jeg si ... Vise fram den ideen om nærvær og kontroll og bevisstgjøring når man dealer med maskiner.

[SPEAKER_03]: Og det er ... Hvis man kan si at det er et av dine ...

[SPEAKER_03]: Bidrag til kunstnerisk skapelse.

[SPEAKER_03]: Hvordan kan du se for deg at arbeidet ditt påvirker den retningen?

[SPEAKER_00]: Hvilken retning?

[SPEAKER_00]: Min egen retning?

[SPEAKER_03]: Retningen av kunstnerisk skapelse generelt sett, tenkte jeg på egentlig.

[SPEAKER_00]: Ja, nei ...

[SPEAKER_00]: Det er et vanskelig spørsmål.

[SPEAKER_00]: Det kommer an på hva mottakerne syns om det.

[SPEAKER_00]: Hvis man setter det i et rom og alle syns det er tullball, så vil det jo ikke ... Eller det vil jo påvirke da òg, men det vil ikke ha den verdien jeg vil.

[SPEAKER_00]: Men jeg tror kanskje hele tida det jeg er ute etter, er ...

[SPEAKER_00]: Og være så tydelig som mulig på at det er vi som tilskuere som er med på å lage et kunstverk.

[SPEAKER_00]: Selve kunstverket er noe som kommer fra ett.

[SPEAKER_00]: Én bevissthet som formidles via et medium til en annen bevissthet.

[SPEAKER_00]: Det kan være lyd, eller det kan være tekst, eller det kan være bilder, visuelle uttrykk, eller hva som helst, egentlig.

[SPEAKER_00]: Men det er det som egentlig skjer.

[SPEAKER_00]: Det knytter seg sikkert til mye som kunsteori, så det kan hende jeg sier ting som er åpenbart for alle.

[SPEAKER_00]: Det vet jeg ikke, men det er dit jeg har kommet.

[SPEAKER_03]: Så på en måte så bruker du teknologi til å peke tilbake på at det viktigste er det som skjer mellom mennesker?

[SPEAKER_00]: Ja, på en måte.

[SPEAKER_00]: Men er det ikke det alle gjør, da?

[SPEAKER_00]: Hele tida, egentlig?

[SPEAKER_00]: Det er kanskje det?

[SPEAKER_00]: Ja, altså ... Jeg begynner liksom å tenke det.

[SPEAKER_00]: Altså, det er jo ... Man lager jo opplevelser.

[SPEAKER_00]: Det er jo det man gjør.

[SPEAKER_00]: Du prøver å iverksette et eller annet inni huet på noen andre.

[SPEAKER_00]: Og så avhengig av kompetansenivået, som jo selvfølgelig også er varierende.

[SPEAKER_00]: Noen er veldig interesserte i kunst.

[SPEAKER_00]: Noen er veldig interessert på en spesifikk måte.

[SPEAKER_00]: Andre har aldri tenkt på hva kunst er.

[SPEAKER_00]: Det fins veldig mange som, når du går på gallerier, så ser du folk som knapt nok tør å se på det som er rundt dem.

[SPEAKER_00]: Det er akkurat som de er redd for å tråkke feil fra det øyeblikket de går inn døra.

[SPEAKER_00]: Voldsomt høyverdig og snart over seg.

[SPEAKER_00]: Og det syns jeg jo ... Jeg kan på en måte forstå det, hvis man er litt usikker på det.

[SPEAKER_00]: Så er jo det greit.

[SPEAKER_00]: Men det er jo ikke sånn at noe må forklares hele tida.

[SPEAKER_00]: Det er bare å stå og se eller høre, og så gjør det noe med deg.

[SPEAKER_00]: På den ene eller andre måten.

[SPEAKER_00]: Det kan være at du ikke liker det.

[SPEAKER_00]: Men det er det man driver med.

[SPEAKER_00]: Kunstnerisk praksis er jo også sånn.

[SPEAKER_00]: Si at du jobber et år med å lage en plate, og så er den plata ferdig.

[SPEAKER_00]: Ja, hva da?

[SPEAKER_00]: Da er den plata ferdig.

[SPEAKER_00]: For min del er neste skritt å lage en annen plate.

[SPEAKER_00]: Det er det jeg har lyst til.

[SPEAKER_00]: Fordi jeg har lyst til å ta tak i de ideene som kommer forbi, og gjøre noe ut av de.

[SPEAKER_00]: Og lage det ferdig og sende det videre.

[SPEAKER_00]: Og så begynne om igjen.

[SPEAKER_00]: Så den kunstneriske prosessen er jo bare en strøm av ... Noe som man dykker ned i, eller dykker opp fra i ny og ne.

[SPEAKER_00]: Og samme er det med det mottaket, vil jeg kanskje si.

[SPEAKER_00]: Man jobber og holder på og går tur i sola, og så går du på konsert.

[SPEAKER_00]: Og så er du der lite grann, og så går du hjem igjen.

[SPEAKER_00]: Og det er helt topp, det.

[SPEAKER_00]: Det bør jo ikke være verre enn det, liksom.

[SPEAKER_00]: Nei.

[SPEAKER_00]: Men det snakker vi om, de AE-greiene òg, for hvis du ikke kan stole på at det som kommer fra den andre sida, er en fortelling, eller kommer fra noen som har noe å si, eller som har ment noe med det,

[SPEAKER_00]: Da er det jo helt meningsløst.

[SPEAKER_00]: Hvorfor i all verden skal jeg sitte og høre på ... Jeg fikk tilsendt noe sånn musikk her av en som jeg kjenner, som hadde opptaka et nytt verktøy.

[SPEAKER_00]: Nytt AI-verktøy, ikke sant?

[SPEAKER_00]: For det er jo sånn det er.

[SPEAKER_00]: Du bruker det, og så blir du oppbrukt, og så finner du noen andre på noe, og så bruker du det.

[SPEAKER_00]: Og så sendte den over noe lyd.

[SPEAKER_00]: Og så ...

[SPEAKER_00]: Ja, prompta seg fram og satt og hørte på.

[SPEAKER_00]: Det føres ut som en støvetreppers repetisjon av noen storbanengreier fra 1945, sånn Glenn Miller-aktig.

[SPEAKER_00]: Liksom den stilen.

[SPEAKER_00]: Det ligner på det.

[SPEAKER_00]: Glenn Miller fritt etter minne, for det er det man tenker at er jazz, da antagelig.

[SPEAKER_00]: Og så var det noen Bossa-greier.

[SPEAKER_00]: Og da er jo det sånne Gilberto Riphoff, ikke sant?

[SPEAKER_00]: Bossa Noevo om igjen.

[SPEAKER_00]: Og det er greit, det, men det låter jo helt forferdelig.

[SPEAKER_00]: Musikalsk rett, så er det bare tull.

[SPEAKER_00]: Og da det slo meg, hvorfor skal man bruke tid på det greiene der?

[SPEAKER_00]: Det er jo helt ute.

[SPEAKER_00]: Du må jo tilføre noe sjøl.

[SPEAKER_00]: Du må jo peke på feil eller bruke det videre eller et eller annet.

[SPEAKER_03]: De som lager de generative A-ene der, som Zuno og Udio, de mener jo at det er en demokratisering av musikkbransjen.

[SPEAKER_03]: At det å kunne uttrykke seg selv og gi sitt perspektiv til verden, som kunst ofte omtales som, det har tidligere vært forbeholdt de som kan noe om musikk.

[SPEAKER_03]: Som kanskje har kompetanse på å spille, synge eller kunne bruke dås osv.

[SPEAKER_03]: Men nå trenger man ikke det, da.

[SPEAKER_03]: Nå er man mye lenger oppe i abstraksjonsnivå, og alt som har noe å si, er å ha en god idé.

[SPEAKER_03]: Så det er å ta musikk til folket.

[SPEAKER_03]: Alle kan være kunstnere.

[SPEAKER_00]: Ja.

[SPEAKER_00]: Det er 100 % tull.

[SPEAKER_00]: Fordi jobben er å finne ut av hva den gode ideen er.

[SPEAKER_00]: Ikke sant.

[SPEAKER_00]: Og så må du ha et verktøy for å formidle den ideen.

[SPEAKER_00]: Hvis noen bestemmer at det må være sånn eller sånn, da må du lære deg å spille et instrument.

[SPEAKER_00]: Eller du må lære deg å male sånn som renessansemålerne gjorde på den tida.

[SPEAKER_00]: Hvis du vil det, så kan du det.

[SPEAKER_00]: Men det er fortsatt bare et verktøy.

[SPEAKER_00]: Jeg er enig i at alt det du trenger, er en idé, men du kan jo ikke ...

[SPEAKER_00]: Når du lager noe med de verktøyene der, så er du prisgitt en presett tolkning av hvordan noe er.

[SPEAKER_00]: Og det blir ingenting ut av det.

[SPEAKER_00]: Så hvis noen er kunstnere i den sammenhengen, så vil jeg heller si at de som har koda de algoritmene, det er jo de som er kunstnerne.

[SPEAKER_00]: Det er jo de som er opphavspersonene.

[SPEAKER_00]: Det er jo de som har lagd ...

[SPEAKER_00]: Hva skal jeg si - grunnlaget for noe.

[SPEAKER_00]: Hvis du skjønner hva jeg mener?

[SPEAKER_00]: Det blir en veldig vanskelig virkelighet.

[SPEAKER_00]: Altså, ja.

[SPEAKER_00]: Jeg oppdaga nå, når jeg snakka om det sånn, så er det selvfølgelig ikke sånn at fiolinmakeren er den som er kunstneren i en musikalsk sammenheng.

[SPEAKER_00]: Så det slår jo tilbake der, for så vidt.

[SPEAKER_00]: Men jeg bare ...

[SPEAKER_00]: Jeg kjøper overhodet ikke den der demokratiseringsgreia.

[SPEAKER_00]: Det er jo bare å gå på en hvilken som helst av disse Generer din egen musikk-sidene, og så hør på det som er der.

[SPEAKER_00]: Det er jo ikke noe demokratisering der.

[SPEAKER_00]: Det er jo repetisjon og repetisjon og repetisjon.

[SPEAKER_00]: Det er det samme om en og om en og om igjen.

[SPEAKER_00]: Det er jo ingen som liker det.

[SPEAKER_03]: For å ta djevelens advokat-rollen litt, så kunne man sagt det samme hvis du gikk på topp 40 afterski-hits på Spotify.

[SPEAKER_00]: Absolutt.

[SPEAKER_00]: Men du kaller jo ikke det kunst.

[SPEAKER_03]: Nei, der har du et poeng.

[SPEAKER_00]: Nei, ikke sant.

[SPEAKER_00]: For at plutselig så tar vi over et produkt.

[SPEAKER_00]: Det er noe annet nå.

[SPEAKER_00]: Det der behøver vi jo ikke snakke om i evigheter.

[SPEAKER_00]: Men plutselig er vi inne på en sånn greie ... Musiker og artist, det er også to forskjellige ting.

[SPEAKER_00]: Det kommer an på hva du vil.

[SPEAKER_00]: Hvis målsetninga er å bli berømt.

[SPEAKER_00]: Eller målsetninga er å cashe inn.

[SPEAKER_00]: Så gjør du noe på én måte.

[SPEAKER_00]: Hvis målsetninga er å uttrykke seg på en annen måte enn før.

[SPEAKER_00]: F.eks.

[SPEAKER_00]: Eller bare sette inn hvilket som helst argument.

[SPEAKER_00]: Så styrer man ut fra det.

[SPEAKER_00]: Det eneste jeg kan si når jeg roter meg inn i sånne rekker, er at jeg for min del har som målsetning å uttrykke noe på en måte som jeg oppfatter som gyldig.

[SPEAKER_00]: I en kunstnerisk sammenheng.

[SPEAKER_00]: Om noen andre liker det eller ikke, det er ikke relevant i særlig grad.

[SPEAKER_00]: Og det betyr også at min ... Bare fordi jeg mener det, så kommer aldri det jeg gjør, til å bli erstatta av AI.

[SPEAKER_00]: Det er liksom det.

[SPEAKER_03]: Tror du det er mulig å bruke generative AI til å gjøre noe i ytterpunktene av kunsten?

[SPEAKER_00]: Det kom helt an på.

[SPEAKER_00]: Jeg slapp en låt nå på fredag.

[SPEAKER_00]: Og da har vi spilt inn på vanlig vis, men videoen er lagd av AI.

[SPEAKER_00]: Og da igjen har jeg brukt den sånn som den ikke skal brukes.

[SPEAKER_00]: Så jeg har fora inn linje for linje av teksten.

[SPEAKER_00]: Helt uten å tenke på noe som helst.

[SPEAKER_00]: Og så fått brukt det som jeg fikk tilbake.

[SPEAKER_00]: Og det er jo en hel haug med merkelige bilder.

[SPEAKER_00]: Stort sett damer, faktisk.

[SPEAKER_00]: For det er en låt som handler om at den du bor med, drar av gårde.

[SPEAKER_00]: Så jeg veit ikke helt om det ... Hvorfor det ...

[SPEAKER_00]: Hvorfor det blir oversatt til å være kvinner som går i en storby.

[SPEAKER_00]: Men det gjør nå engang det.

[SPEAKER_00]: Det som er interessant der, er jo at beina mangler, og armene er på feil sted.

[SPEAKER_00]: Alt ser helt sånn smårt ut.

[SPEAKER_00]: Og det liker jeg.

[SPEAKER_00]: Og det er jo et ytterpunkt, for så vidt.

[SPEAKER_00]: Det finnes en hel film som er lagd sånn også.

[SPEAKER_00]: Hvor alle karakterene i den filmen får et litt corny AI-aktig trekk.

[SPEAKER_00]: Så hvis man gjør det en gang, så funker det.

[SPEAKER_00]: Og da er det et statement som er ytterpunktet, og du bruker det verktøyet og viser fram hva det kan og ikke kan.

[SPEAKER_00]: Men du kan ikke gjøre det enda en gang.

[SPEAKER_00]: Da er du oppbrukt etter det.

[SPEAKER_00]: Og den annerledesheten kommer ikke fra den AI-dingsen da.

[SPEAKER_00]: Den kommer fra inni huet uansett.

[SPEAKER_03]: Så hvis du skulle gjort noe ... Gjort noe nytt med generativ tekst til musikk-AI, så er det i så fall promptet som må komme fra en eller annen kreativ plass, da?

[SPEAKER_00]: Ja.

[SPEAKER_00]: Minst.

[SPEAKER_00]: Pluss alt mulig annet òg.

[SPEAKER_00]: Hvorfor skal du gjøre det?

[SPEAKER_00]: Det er jo det du må vite først.

[SPEAKER_00]: Hvis du sitter der og har en idé ... Jeg vil lage ... Bare for å være veldig enkel og gå tilbake til det vi snakket om i stad ... Lag en storbanelåt med sånn og sånn tekst.

[SPEAKER_00]: Altså ... Da må du på en måte ... Du må jo vite hvorfor du vil at resultatet skal bli en sånn Glenn Miller rip-off.

[SPEAKER_00]: Hva er poenget?

[SPEAKER_00]: Det kan hende det finnes et godt poeng for å presentere det.

[SPEAKER_00]: Det veit jo ikke jeg.

[SPEAKER_00]: Men det er der det er, i så fall.

[SPEAKER_00]: Ikke i resultatet som kommer rett ut.

[SPEAKER_03]: Så om ... la oss si om 20 år, du ser ikke for deg at folk kommer bort til deg og blir overraska over at du kan spille et instrument.

[SPEAKER_03]: 'Hæ, kan du spille trommer?'

[SPEAKER_03]: Å ja, stemmer det.

[SPEAKER_03]: Folk gjorde det i gamle dager.

[SPEAKER_03]: At de lærte seg å spille instrument.

[SPEAKER_03]: Men nå gidder ingen det lenger.

[SPEAKER_03]: Nå bare genererer vi musikk.

[SPEAKER_00]: Det er jo sånn allerede, på en måte.

[SPEAKER_00]: Det er mange som lærer seg å spille instrumenter, og mange liker å spille, men det er veldig mange som sitter og soser rundt bare i Abelton, f.eks.

[SPEAKER_00]: Da kan man jo si - er det et instrument?

[SPEAKER_00]: Kanskje det er det.

[SPEAKER_00]: I noen sammenhenger er det det, i andre sammenhenger er det ikke det.

[SPEAKER_00]: Men det som oppsummerer den diskusjonen, er jo graden av enkelhet.

[SPEAKER_00]: Noen er jo sånn.

[SPEAKER_00]: De vil ha det så enkelt som mulig.

[SPEAKER_00]: Helst ikke gjøre noen ting.

[SPEAKER_00]: Og hvis du er sånn, så ja vel, da lærer du deg aldri å spille noe da.

[SPEAKER_00]: Og da vil du alltid være fornøyd med at noe ligner på noe annet.

[SPEAKER_00]: Men jeg er ikke sånn.

[SPEAKER_00]: Jeg vil veldig gjerne lære noe nytt, og jeg liker å jobbe med det.

[SPEAKER_00]: Jeg liker å holde på, jeg liker å øve, jeg liker å gjøre alt mulig, egentlig.

[SPEAKER_00]: Og jeg setter stor pris på det, og jeg ser en stor verdi i det òg.

[SPEAKER_00]: Men jeg kan ikke bestemme at det skal være gyldig for alle andre.

[SPEAKER_00]: Men jeg syns jo ... Folk som bare soter seg gjennom livet uten å tenke seg om, jeg syns ikke det er spesielt imponerende, akkurat.

[SPEAKER_03]: Og du har jo sånn sett laga ditt eget konsept for hva som er gyldig kunst for deg, som du fortalte i stad, ikke sant?

[SPEAKER_03]: Ja.

[SPEAKER_03]: Og som er jo en slags strategi eller mekanisme for å cope med verden, da.

[SPEAKER_03]: Og i dag så har jeg jo flere studenter som blir litt bekymra.

[SPEAKER_03]: I møte med den AI-teknologien som har kommet nå det siste halve året, kanskje.

[SPEAKER_03]: Hvor man ser for seg at det fortsetter å utvikle seg i samme tempo.

[SPEAKER_03]: Og flere av de er jo da litt sånn bekymra for hvordan de skal kunne bli musikere.

[SPEAKER_03]: Eller bli artister eller bli kunstnere.

[SPEAKER_03]: Har du noen råd til unge musikere om hvordan de skal forholde seg til yrkeslivet i møte med ny teknologi?

[SPEAKER_00]: Jeg veit ikke.

[SPEAKER_00]: Jeg har vært bekymra for det siden jeg gikk på NMH også, og før det òg.

[SPEAKER_00]: Så jeg mener det å være bekymra for framtida er jo ikke en ny tanke heller.

[SPEAKER_00]: Men det jeg har oppdaga, er jo at jo mer man liker noe, jo mer energi har man og bruker på det.

[SPEAKER_00]: Man trives med å være musiker hvis du liker å spille et instrument eller liker å være kunstner eller liker å uttrykke deg.

[SPEAKER_00]: Så lønner det seg å ta med i betraktninga.

[SPEAKER_00]: For da kommer du til å holde ut lenger på det feltet enn du gjør på andre felt.

[SPEAKER_00]: Og så bør man ...

[SPEAKER_00]: Kanskje bruke litt tid på hva innimellom, og reflektere litt over hvorfor man liker det man liker.

[SPEAKER_00]: Hva er det som er interessant inni der, liksom?

[SPEAKER_00]: Er det penga, bare?

[SPEAKER_00]: Eller er det fordi at du kjenner at du gjør noe som ingen andre gjør?

[SPEAKER_00]: Eller er det bare fordi at du helt personlig sjøl liker å spille piano?

[SPEAKER_00]: Eksempelvis.

[SPEAKER_00]: Fordi alle sånne tankerekker er jo med på å gi både et ... Hva skal jeg si?

[SPEAKER_00]: Et større reservoar som du kan tappe av sånn kunstnerisk sett seinere når du leiter etter ideer og ...

[SPEAKER_00]: Dessuten kan det være med på å avgjøre om du skal fortsette eller ikke.

[SPEAKER_00]: Det er utvilsomt et spørsmål som kommer til å dukke opp mange ganger.

[SPEAKER_00]: Spesielt i perioder hvor det ikke er så lett.

[SPEAKER_00]: Hvor man ikke har jobb, f.eks.

[SPEAKER_00]: Eller du er to måneder unna å ikke kunne betale husleia, eller kanskje én.

[SPEAKER_00]: Nå som jeg holder på med ph.d., er jeg i en privilegert posisjon som jeg aldri har vært i i hele mitt liv.

[SPEAKER_00]: Jeg har aldri hatt fast jobb, aldri hatt lønn.

[SPEAKER_00]: Så jeg tillater meg jo å være sånn som jeg er nå, fordi jeg kan.

[SPEAKER_00]: Alle andre jeg kjenner ...

[SPEAKER_00]: Akkurat nå må jo man tilpasse seg noe også, hele tida.

[SPEAKER_00]: Det er ikke bare en dialog med seg sjøl, det er også en dialog med omverdenen og samfunnet man er i. For noen må jo til syvende og sist ville betale deg noe for at du skal holde på.

[SPEAKER_00]: Ellers så ... Ja.

[SPEAKER_00]: Jeg for min del har løst det ved å jobbe veldig mye på andre områder.

[SPEAKER_00]: Altså mange bein å stå på, som det heter.

[SPEAKER_00]: Og det går an.

[SPEAKER_00]: Men det aller viktigste er å finne ut av hvorfor du liker det du liker, og så stole på at det går bra.

[SPEAKER_00]: For det gjør det nemlig.

[SPEAKER_03]: Nydelig.

[SPEAKER_03]: Det var et bra avslutningssitat.

[SPEAKER_03]: Takk for at du kunne komme på podkasten.

[SPEAKER_03]: Veldig hyggelig og interessant å prate med deg, Jonas.

[SPEAKER_03]: Likeså.

[SPEAKER_03]: Likeså.

[SPEAKER_03]: Da trykker jeg på stopp-knappen.

[SPEAKER_00]: Gjør det.