I denne episoden møter du Ane Nordal, som forsker på læreplan ved Institutt for nordisk og mediefag og Birgitte Wergeland fra Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Agder. Samtalen tar utgangspunkt i Anes sin forskning, og dykker ned i spørsmål som: 

• Hva skjer når vurdering blir viktigere enn læring? 
• Hvordan påvirker LK20 lærernes profesjonelle handlingsrom? 

En del av samtalen dreier seg om ambisjonene bak LK20, utfordringer med implementering, og hvordan lærere kan finne mulighetsrommet i en tid med store endringer. Dette er en episode for deg som er opptatt av skoleutvikling, læreplanarbeid og fremtidens undervisning. 

Bli med oss på en inspirerende samtale om danning, utdanning og veien videre for norsk skole! 

Velkommen til Læringspodden.

I dag er vi to stykker som sitter her og skal snakke sammen.

Mitt navn er Birgitte Wergeland.

Jeg underviser i pedagogikk.

Jobber på Institutt for pedagogikk her ved Universitetet i Agder.

Og sammen med meg så har jeg Ane Nordahl.

Og du forsker akkurat nå, og har gjort det de siste årene.

Jeg må bare si det for mitt første inntrykk av deg, Ane.

Det var da du kom her til UiA.

Så var du en veldig åpen og nysgjerrig person.

Du var veldig interessert.

Veldig interessert i både hva jeg holdt på med, og hva studentene holdt på med.

Så for meg er du en nysgjerrig person som er interessert i mennesker.

På en god måte.

Du har jo ikke vært her alltid.

Kan ikke du si litt om ditt arbeidsliv, hva du har gjort, og også hva som har ført deg inn i akademia?

Det kan jeg.

Jeg har studert her på UiA.

Begynte på lærerutdanninga.

Det som tidligere het allmennlærerutdanninga.

Og da jeg var ferdig med den, gikk jeg over til å ta en master i nordisk litteraturvitenskap.

Alltid vært veldig glad i litteratur, i lesing, og hadde lyst til å fordype meg i det.

Da jeg var ferdig med det, så fikk jeg jobb på en ungdomsskole her i byen.

Så der jobba jeg seks år.

Var kontaktlærer.

Fulgte to kull gjennom 8., 9. og 10. trinn.

Lærte utrolig mye.

Møtte utrolig mange fine ungdommer, flotte foreldre.

Lærte mye om meg sjøl.

Det var på en måte en sånn dannelsesreise.

Og så kjente jeg etter hvert som årene gikk på ungdomsskolen, at det var ting jeg syntes var veldig vanskelig.

Jeg syntes det var vanskelig å skulle vurdere elevene hele tida.

Følte at det var et utrolig stort fokus på det å skulle vurdere og måle dem.

Få pressa dem til å skrive tekster og levere oppgaver og holde muntlige foredrag.

Og så syns jeg på en måte at jo mer vi vurderte dem, jo mer syns jeg at de mista litt den der læringslysten, eller den skrivegleden, lesegleden.

Jeg syns det ble så mye press på dette her med vurdering.

Og etter hvert så begynte jeg òg å gjøre meg noen tanker om det vi ... Om vi vurderte dem på riktig måte.

Og om vi kunne gjøre noe som la bedre til rette for at elevene kunne vise hva de faktisk kunne.

Vi vet jo at i et klasserom i dag så sier det elever som kan mye om mange forskjellige ting.

Og jeg følte at de ikke fikk vist det de kunne, da.

Følte du deg låst i skolens tradisjoner, vurderingstradisjoner?

Ja, jeg gjorde vel på en måte det.

Jeg kom inn i en skole der de hadde veldig sterke kulturer for måten de drev f.eks.

med prosessorientert skriving på.

De hadde mappevurdering, som innebærer at elevene skal skrive tekster, levere et førsteutkast, få tilbakemeldinger og levere teksten på nytt.

Og iallfall fra egne erfaringer når jeg skriver og har skrevet en tekst og til slutt leverer den, så føler jeg meg ferdig.

Og det opplevde jeg at elevene også gjorde, og at vi som lærere brukte ufattelig mye tid på å skrive tilbakemeldinger, vurdere tekstene de hadde skrevet, og så fikk elevene tilbake vurderingene og kommentarene.

Og noen valgte å ikke gjøre noe som helst med de.

Noen gjorde noe, og noen gjorde akkurat det du sa de skulle gjøre, og så leverte de på nytt.

Og så tenkte jeg, hva lærte de egentlig av dette?

Hva slags læring fører dette egentlig til at elevene får økt læringsutbytte?

Så begynte jeg å stusse på det.

På dette tidspunktet var jeg fagkontakt i norsk.

I forbindelse med det møtte jeg mange andre fagkontakter fra andre skoler i kommunen.

Jeg snakka med dem, og vi deltok i erfaringer.

Og jeg forsto at vi gjør det veldig ulikt rundt om på de ulike skolene.

Og så begynte jeg å stille meg spørsmålet om hva som gjør at vi har så ulike praksiser.

Og hvorfor kan ikke jeg gjøre det jeg mener og vet via forskning er best for elevene?

Hvorfor må jeg inn i disse trange rammene?

Jeg har ikke lyst til å være her.

Og det leder meg vel egentlig til å søke på en jobb som stipendiat her på UiA, hvor jeg formulerte et prosjekt ...

Som handler om at jeg ønsker å se nærmere på hva er det som muliggjør eller begrenser lærernes profesjonelle handlingsrom i skolen.

Det har du holdt på med nå?

Ja, det har jeg holdt på med i mange år.

Og da sto jo en ny læreplan på trappene, LK20.

Vi hadde fått den nye overordna delen.

Vi hadde fått disse skissene som ble sendt ut på høring, og jeg syns det var utrolig spennende.

Så jeg føler at jeg kom inn akkurat på sånn riktig tidspunkt.

Det var litt gull at jeg kunne gå inn i den forskninga med det bakteppet der at nå skal vi inn i noe som er nytt.

Hvilke muligheter gir dette lærerne, og ikke minst elevene?

Det er veldig interessante ting.

Og jeg syns jo dette her ... Når en lever i en frustrasjon, da, i dilemmaer ... Etiske dilemmaer i forhold til dette med vurdering, ikke sant ... Hun føler at det er pålagt, og kanskje en viss form òg, å så se at det fører oss til læring ... Og det var nettopp det jeg ble så frustrert over, fordi jeg så at elevene var så frustrerte.

Og foreldrene var frustrerte.

Og jeg tenker det at når vi måler og vurderer elevene, så må det ... Så må vi ha to tanker i hodet samtidig.

Det er ikke bare produktet, det handler om mye mer, sant?

Hva er det vi egentlig vurderer, og hvorfor vurderer vi det vi vurderer?

Så fikk du rett og slett frigjort tid til å utforske dette, og forske på det.

Og det har du gjort nå, da, siden ... eller i noen år.

Kan du si noe om ... Vi har noen punkter vi har lyst til å snakke om.

Og det er som du sa, at du kom inn på et tidspunkt hvor det kom en ny læreplan.

Eller en fornyelse.

Læreplanfornyelse.

LK20.

Og hvordan ønsker du å gå inn i den tematikken og forske på dette?

Altså, hvilken metode hadde du ... Valgte du å ta i bruk for å lære mer om dette?

Nei, først så måtte jeg jo gjøre meg kjent i feltet, i læreplanfeltet.

Som egentlig ... Det er jo et felt som har sitt utspring i pedagogikken.

Og mitt prosjekt er jo forankret i språkvitenskapen.

Og så har jeg som nevnt en fot i litteraturvitenskapen.

Så jeg føler jeg står på en måte med et bein i flere leirer.

Så var det å prøve å utnytte de ulike feltene.

Og forene dem i et arbeid hvor jeg da kan undersøke forholdet mellom den ideologiske læreplanen, den formelle læreplanen og den oppfatta læreplanen.

Jeg undersøker det ideologiske grunnlaget eller de politiske idealene bak læreplanene.

Hva slags overordna verdier, hva slags overordna mål og ambisjoner har de med denne læreplanen fra politisk hold, fra myndighetenes nivå?

Og hva slags betydning har dette for utforminga av læreplanen?

Det var det første jeg gjorde.

Leste stortingsmeldinga som ligger til grunn for den nye læreplanen.

Jeg leste NOU-ene som utarbeida Ludvigsen-utvalget.

Og blei kjent på en måte med det ideologiske bakteppet, da.

Etter hvert gikk jeg nærmere inn i den formelle læreplanen, det formelt vedtatte styringsdokumentet, LK20.

Og prøvde å finne ut hvordan disse ideene eller ideologiene kommer til uttrykk gjennom læreplanen.

Og læreplandokument er et krevende dokument å analysere og se nærmere på.

For det bærer preg av å være et kompromissdokument.

Det er mange forfattere som har vært med å utarbeide læreplanen.

Det har vært ulike læreplangrupper som har gjort et arbeid.

Det har vært fageksperter, det har vært representanter fra Utdanningsdepartementet.

Her er det mange stemmer i samme tekst.

Så når jeg hadde kikka på den, så fant jeg mye spennende.

Og jeg har skjønt at en læreplanreform ikke settes i gang i et sosialt vakuum.

Men det er en rekke kontekstuelle og sosiale begrensninger som vi kanskje ikke tenker så nøye over når en læreplanreform skal realiseres.

Jeg har litt lyst til å si noe av det du så på før, da du leste gjennom stortingsmeldinger og NOU.

Hva er det politiske, hva var ambisjonene med denne læreplanen?

Hva var hensikten, hva ønsket de å få til med den?

Ja, det er veldig spennende.

De ønsker å få til mye.

De har høye ambisjoner, syns jeg, med denne læreplanen.

Og jeg tenker at LK20 representerer både et verdimessig og et pedagogisk skifte i den norske skolen.

Der målet ikke bare har vært å fornye faginnholdet, sånn som vi kjenner det i og med at det heter fagfornyelsen, så har jo det vært en ambisjon.

Jeg kommer litt tilbake til det.

Men også å fornye skolens grunnleggende forståelse av hva det vil si å lære og være elev i det 21. århundret.

Så er det klart at her har politikerne hatt en tydelig økonomisk ambisjon.

Jeg tror det er noe av det første som står i stortingsmeldinga som ligger til grunn for planen, så står det at målet med denne, det er å øke kunnskapskapitalen.

Og at regjeringa har høye ambisjoner for Norge som kunnskapsnasjon.

Det handler om at vi lever i en tid som mange omtaler som kunnskapssamfunnet, der ikke lenger olje, gass, kull er de viktigste råvarene, men kunnskap.

Og med det som bakteppe, så ser vi at med denne læreplanen, så ønsker regjeringa at vi skal utdanne mer kunnskapsrike folk.

Vi trenger kunnskapsmaskiner i denne tida vi lever i nå.

Det er det vi ser i LK20.

Nei, så er det det, hvordan kommer dette til uttrykk?

Ikke veldig eksplisitt.

Men vi ser det i form av hva slags type læring det legges opp til.

Det er mye større fokus på dette med utforskende læring, dette med kreativ tenkning, kritisk tenkning.

Dette med at disse tre nye tverrfaglige temaene kommer inn, bærekraftig utvikling, folkehelse og livsmestring, medborgerskap og demokrati, det er jo samfunnsutfordringer som vi ser at vi strever med å finne gode løsninger på.

Dermed kommer dette inn fordi vi trenger elever som tar ansvar, og som kan handle og bidra til å løse framtidige utfordringer.

Så er det klart at denne læreplanen ... Det er vanskelig når man ikke vet helt hva slags skole som fins i framtida.

Vi vet bl.a.

ikke hva 60 % av de framtidige jobbene innebærer.

Så vi utdanner jo barn og unge i en urolig tid, og til en ukjent framtid.

For her, ut ifra det du sier, og også hvordan jeg leser LK20, så handler det mye om å ruste mennesket, ikke sant?

Og at vi klarer å på en måte fostre opp.

En generasjon som kan møte disse utfordringene.

Da er det gjennom mye mer enn bare kunnskap.

For meg er det en liten sånn ... Det er så mye rikere kompetansebegrepet som vi finner i LK20 enn det rent kunnskapsmessige.

Men det er kanskje også litt sånn at en definerer det, da.

Jo, det er jeg for så vidt helt enig med deg i. Og det har nok vært helt nødvendig også å redefinere kompetansebegrepet, for at det skal kunne romme mer.

Og det vi snakker om i forbindelse med det, er jo at det er som du sier, det er ikke lenger bare kunnskap og ferdigheter som blir viktig.

Det blir også viktig med kognitiv kompetanse, sosial kompetanse, læringskompetanse.

Og det er jo dette spennet mellom at vi skal forberede barn og unge til et framtidig arbeidsliv, som er uforutsigbart, ukjent, men samtidig så skal vi forberede dem til å bli gode medborgere i et demokratisk samfunn.

Og her har jo alltid dette doble oppdraget skapt mye spenninger.

Denne spenninga mellom å danne og utdanne.

Og det er nok vanskelig òg med denne læreplanen her, samtidig som jeg tror ... Eller jeg opplever at danningsdimensjonen kommer litt tydeligere fram enn det han har gjort tidligere.

At det er mye større vekt på dette med det helhetlige mennesket.

Dette med at elevene skal bli trygge på seg sjøl.

De skal lære å inkludere.

Verdsette mangfold.

Rustes i større grad for et framtidig arbeids- og samfunnsliv.

Dette er store ting, det er store ambisjoner.

Og læreplanen, overordna del, bruker store ord på det.

Det er jo ... Jeg kan bli veldig inspirert av leseren, kjenner jeg.

Dette kan jeg jobbe for, dette kan jeg liksom stille meg bak.

Men ...

Det er også krevende å skulle materialisere det.

Hvordan ser dette ut i klasserommet?

Hvordan jobber vi fra time til time, eller gjennom den ene dagen etter den andre?

Og hvordan er det lærerne har tatt imot dette?

Hvordan møter de disse ambisjonene i praksis?

For det er jo noe av det du har undersøkt også.

Jeg har snakka med lærere i hele Norge.

Fra nord til sør og fra øst til vest.

Og mange av lærerne forteller det samme, at de er fornøyd med den nye læreplanen.

Sånn som du.

Det er vanskelig å ikke stille seg bak det som står i læreplanen, fordi de verdiene som beskrives der, er vi så enige om, og de er så viktige.

Det er veldig vanskelig å balansere danning og utdanning, å forberede barn og unge på framtidig utdanning, arbeids- og samfunnsliv, samtidig som de skal anerkjenne barndommens egenverdi, barndomstida, ungdomstida.

Det jeg ser, er at lærerne strever med dette som er nytt, som ikke nå lenger er så nytt.

Dybdelæringsbegrepet syns de er vanskelig å operasjonalisere og fortolke.

Disse tre tverrfaglige temaene.

Virker det ikke som de har helt ... Som de ikke har forstått helt hva som har vært intensjonen med det.

Og jeg ser at de skal forholde seg til hvordan fagene har blitt redefinert gjennom kjerneelementer framfor det som tidligere er hovedområder.

De fleste lærerne bruker LK06 som fortolkningsramme, når de skal prøve å lese og forstå og fortolke den nye læreplanen.

Dvs.

at LK06 fungerer som et slags kognitivt kart som de bruker til å navigere i den nye læreplanen.

Og det er litt problematisk.

Fordi at det betyr at f.eks.

disse tre tverrfaglige temaene gjerne kobles opp mot det de tidligere kjente som prosjektarbeid fra L97.

Der de tenker at de skal jobbe mer tverrfaglig, det handler om å finne mange fag.

Og at vi samarbeider om ett felles tema, at vi bruker god tid på det.

Da kan det være at de jobber med den kalde krigen eller andre verdenskrig.

Eller de jobber med politikk, valg.

Og så er det veldig få som ...

Nevner eksplisitt de tre tverrfaglige temaene som står og beskriver læreplanen.

Og det virker som veldig få forstår at de er fagspesifikke.

For en ambisjon med den nye læreplanen har jo òg vært å legge bedre til rette for sammenheng i og mellom fag.

Her kommer de tre tverrfaglige temaene inn.

Det beskrives i hvert fag hva de tverrfaglige temaene betyr for det enkelte faget.

Og så beskrives det i den overordna delen hvordan du kan jobbe med de tverrfaglige temaene i en større sammenheng.

Og her virker det som læreren syns dette er veldig vanskelig.

Og fordi de bruker LK06 eller L97 som fortolkningsramme, så misoppfatter de noen av disse nye tingene i læreplanen.

Ser det ut som foreløpig, da.

Hvis vi ser på de tverrfaglige temaene, kan vi snakke litt om det.

Går det bra?

Ja, de syns jeg er veldig spennende.

Ja, jeg syns også det.

For når dette kommer, og kanskje spesielt dette med livsmestring, så kommer det jo ganske mange typer program, da.

Og som ble lansert og tilbudt skolene innenfor en psykisk helse eller psykisk uhelse, ikke sant.

Og så etter hvert så ser vi av og til på årshjul at det kan være uker som er satt av til å jobbe med tverrfaglige temaer.

Ser jeg for meg at det er mange måter å ta tak i det på, da?

Eller hvordan jobbe med disse, og du sier det skal skape sammenheng.

Men har du sett ulike måter, alt fra det at det er når ei uke i året så jobber vi med bærekraftig utvikling, og så putter vi inn ulike fag i det.

Er det ... Har du sett noen skoler eller snakka med lærere som jobber med det på andre typer måter også?

I mitt materiale så er vel den gjennomgående tendensen det du sier, at de plasserer de tverrfaglige temaene i årshjulet.

At i uke seks har vi f.eks.

om folkehelse og livsmestring, og fokus på det.

Og når det er strandryddedaler, legger vi det bærekraftige temaet inn der.

Veldig få snakker om hvordan de forankrer de tre tverrfaglige temaene i fagene sine.

Og da frykter jeg jo at hensikten med disse tverrfaglige temaene blir litt borte.

Nemlig det å ha fokus på hvordan vi i alle fag kan jobbe med å finne måter å forstå disse tverrfaglige temaene på.

Finne måter å ansvarliggjøre elevene, engasjere elevene.

Hvis det bare blir prosjektarbeid som blir gjennomført ei uke her og ei uke der, så vil det ikke gjennomsyre læreplanen.

Det er på en måte det som har vært ambisjonen med disse temaene.

Så det frykter jeg litt, at det blir ... At de tenker på det som noe som er overordna, mens det er tenkt at det skal gjennomsyre alt vi gjør, på en måte.

Og det som er veldig interessant med de tre tverrfaglige temaene, som er ...

Som jeg er usikker på om lærerne i skolen har fått med seg, det er jo at de treffer elevene og samfunnet og ... hele verden på ulike nivåer.

Dette med folkehelse og livsmestring, når du leser hvordan det beskrives i overordna del og nede i de enkelte fagene, så ser du at her er det helt tydelig at her fokuseres det på enkeltindivider.

At de skal lære seg å håndtere livet, livets ubehag.

At de skal rustes, at de skal forstå, at det er vanlig å ha vonde følelser.

Helt nede på individnivå.

Mens når vi går inn i temaet medborgerskap og demokrati, så er vi på samfunnsnivå.

Dette er tema som er viktig for oss som samfunn.

Og når vi snakker om dette med bærekraftig utvikling, da er vi på globalt nivå.

Miljø.

Miljøtrusler og miljøkatastrofer, det er viktig for oss alle som lever i verden.

Så her ser du på en måte at det er sånn ... Det begynner helt nede på individnivå.

Og så løftes det opp til samfunnsnivå og videre helt opp på globalt, internasjonalt nivå.

Så jeg syns at hensikten med de er gode.

Jeg syns de er spennende.

Men jeg tror at lærerne trenger litt hjelp.

I forbindelse med hvordan vi kan operasjonalisere disse og forankre dem litt tydeligere ned på fagnivå.

Jeg hadde faktisk et forskningsprosjekt på en videregående skole om bærekraftig utvikling.

Og hva forstår lærere med det begrepet?

For det er jo noe som brukes i så mange sammenhenger, bærekraftig utvikling.

Men ja, hva er nå det?

Og hva forstår vi det?

Som person, individ?

Privatperson, hva er det for meg hjemme, og hva forstår jeg?

Men også da hva er det i mitt fag.

Og det var veldig interessante samtaler da, på tvers hvor de hadde tverrfaglige grupper hvor de skulle snakke om hva forstår jeg med bærekraftig utvikling.

Altså det begrepet.

Men også det tverrfaglige temaet, da.

Hva er det i mitt fag?

Og i de samtalene der så oppsto jo mye ... Oi, her er det noe som faktisk er veldig interessant, og vi kan samarbeide om.

Og så oppsto det en sånn naturlig tverrfaglighet der, hvor de bare egentlig ... De skillene mellom fag ble litt usynlige.

Men det er noe med ... Kanskje ja, vi trenger litt hjelp til å både forstå hva det er for noe ... Men jeg tror også vi må gjøre en jobb sjøl, kanskje, med å være forståere.

Hva ligger i dette her?

Og fordype seg litt i det.

Studere det litt, kanskje.

I mitt fag.

Men ikke minst samtale rundt det òg, da.

I profesjonsfellesskapet.

Og der er du inne på noe kjempeviktig, det siste du sier det er.

For dette sier jo mange lærere at de savner.

Mer tid til å snakke om faget sitt med kollegaer.

Mer tid til å fordype seg faglig.

Mer tid til å gå inn i læreplanen og forstå hva er det egentlig vi blir bedt om å gjøre her?

Og det å implementere en ny læreplan i en unntakstilstand, som jo koronasituasjonen var, har vært ekstremt krevende.

Og kan nok forklare hvorfor noe har gloppet.

Fordi at lærerne har vært utrolig pressa.

De har måttet legge om undervisninga si, undervist digitalt.

Fått noen utfordringer i fanget som har vært kjempekrevende.

Og du ser at mange lærere sier at nå i ettertid, når en setter seg ned og ser tilbake, så burde man kanskje ha vurdert å avvente innføringa av LK20.

Så jeg tror nok at det ... Den konteksten der har nok medført at det har tatt lengre tid for lærerne å bli kjent med læreplanen, å få den under huden, å få ståen og få operasjonalisert den i klasserommet.

Det var litt av et tidspunkt det kom på.

Og hvem kunne ane hva det førte til når vi først hørte om korona?

Nei, det er jeg òg.

Men da er det jo disse, ikke sant?

Den ideelle læreplanen, den formelle.

Og så er det hvordan lærerne møter det i praksis.

Så har vi jo elevene òg, da.

Hva betyr det?

Hva betyr det for barna våre, elevene, og skolens framtid?

Det er veldig spennende.

Jeg tror jeg vil begynne med å si litt om hva det betyr for lærerne.

For det er tross alt de som til syvende og sist har ansvar for å iverksette intensjonene i praksis.

Og nå har jeg jo sagt, kanskje kritisert lærerne litt for ikke helt å ha forstått alle intensjonene eller alle disse nyordene i læreplanen.

Men jeg må forsvare de au lite grann, fordi at det er klart ...

Rammefaktorene lærerne skal realisere denne læreplanen innenfor, er ekstremt krevende.

Vi ber dem om å legge til rette for mer skapende, kreativ og utforskende læring, samtidig som vi ser at de f.eks.

ikke har de arkitektoniske rådene.

Rammene eller rommene som legger til rette for at de skal kunne gjøre dette.

Vi ser at det er mange institusjonelle betingelser som begrenser dem veldig.

De har gamle skolebøker, de har dårlig læreverk, de har dårlig økonomi.

De har mangel på fysiske læreverk, eller ikke de faglige eller pedagogiske ressursene de trenger.

Så det å be lærerne om så mye som den nye læreplanen ber dem om, og samtidig strupe ressursene i skolen, det er for meg et stort paradoks.

Det forstår jeg ikke.

Så jeg syns jo at politisk så har man et stort ansvar når man iverksetter en ny læreplan, om å sørge for at rammene rundt er på plass.

For vi ser nå at når det gjelder elevene ...

De strever mer enn tidligere.

Barn og unge har dårligere psykiske helse.

De har dårligere uthold ned, både i lesing og skriving.

De syns det er vanskelig å håndtere motstand og motgang.

Vi ser at mange har ...

Ting som gjør at det trengs å ta spesielle hensyn.

Det er en enorm økning i IOP-er, f.eks.

Individuelle opplæringsplaner.

Og i dette landskapet da står lærerne og skal forsøke å ivareta hver enkelt elev.

Samtidig som de skal ivareta et fellesskap.

Og for elevene så tror jeg at ... denne læreplanen er god fordi at de får en tydeligere plass i klasserommet.

De får en tydeligere rolle, ikke bare som ansvarsbærere, men også som handlende aktører.

Det virker som om vi ser et skifte nå, en slags snuoperasjon, der læreren ikke lenger bare er formidler av faglig kunnskap, men også i enda mye større grad en tilrettelegger og veileder i læringsprosessen.

Det krever da at elevene blir mer aktive og engasjerer seg i større grad i undervisninga.

Det er noe av det jeg syns er veldig bra.

At elevene får et mer aktivt og medskapende læringsrom.

At de får en mer aktiv rolle i undervisninga.

For det er intensjonen.

Har du også sett noe av det?

Ja, det har jeg.

Jeg syns at lærerne er flinke til å legge til rette for undervisningsopplegg som er mer praktiske.

Jeg syns de er flinkere til å ta undervisninga med ut.

Og utnytte nærmiljøet og de ressursene som finnes der.

Jeg hadde snakka med en elev som hadde engasjert elever i skolens innkjøp av vaskeutstyr og materialer.

Jeg snakka med en annen lærer som hadde et samarbeid med en barnehage, der elevene skulle ut i barnehagen og lese for barna der.

Og det er veldig gøy å se.

Og så ser jeg òg at i klasserommet så er de flinkere til å ta elevene bort fra pulten.

At de bruker hele skolen som læringsarena i større grad enn før.

At elevene kan få ligge litt, og stå litt og sitte litt og klemme treet.

Eller at de ikke bare blir sittende på en stol bak en pult.

Og det vet vi jo, jeg er ikke for alle.

Nei.

Jeg snakka med en lærer som sa det.

Men husk at det fins ikke noe mer unaturlig for et barn og en ungdom enn å sitte på en stol foran en pult.

Og det traff meg litt.

Han har jo helt rett.

Og jeg tenker at med denne læreplanen så får vi kanskje elevene litt mer opp fra stolen og bort fra pulten.

Mulighetene er der, og vi kan gi en faglig og pedagogisk begrunnelse for å ankre den.

Men det krever jo at lærerne tenker litt annerledes.

Ikke bare når det gjelder læring, men også vurdering.

For å ta tilbake der vi starta ... For du sa denne frustrasjonen rundt vurderingssituasjoner.

Og så oppdaga du, sa du, at vurderingspraksisen var så veldig ulik fra skole til skole.

Og i utgangspunktet tenker jeg at vurderingspraksis, at den er ulik, kan være et kvalitetstegn.

Men det kommer an på hva som gjør at en vurderer akkurat sånn.

Om det er skolens tradisjon, eller er det fordi at den eleven ser det, får vist kompetansen sin på den måten eller den.

Og derfor så må det bli noe ulikt.

I hvert fall vurderingssituasjoner, da.

I forhold til dette her med lærerens autonomi ...

Er vi altfor snille og bare følger litt sånn blindt hva vi tror?

Eller klarer vi å si at ... Jeg har noen muligheter som lærer, som pedagog, til å gjøre det jeg mener jeg ser er riktig for mine elever.

Ja, her er det ... Her er det stor variasjon.

I forhold til ulike lærere.

Jeg snakka med mange lærere som er flinke til å se mulighetene læreplanen gir dem.

Som tør å prøve nye ting.

Som ikke er redd for å gjøre noe feil og stupe inn i det med hud og hår.

Samtidig så snakker jeg med lærere som syns at læreplanene er kjempebegrensende.

At de føler de har mindre handlingsrom enn tidligere.

De syns det er kjempevanskelig at det er så overordna kompetansemål, at læreplanen er så åpen, og at de bruker veldig mye tid på å fortolke læreplanen og forsøke å forstå den riktig.

Her har jeg inntrykk av at skoleleder spiller en kjempeviktig rolle.

For jeg ser at de lærerne som tør å prøve nye ting, de har skoleledere som gir dem stor tillit, som gir dem mye frihet.

Som har latt dem få være med i prosessen med å bestemme hva de skal jobbe med når den nye læreplanen kom.

Hva er viktig for oss her på skolen å fokusere på.

Og de som har jobba godt i profesjonsfellesskapet, som har hatt friheten, som har hatt tillit fra ledelse, de ser jeg er gode til å finne disse mulighetsrommene i læreplanen.

Mens de lærerne som har gjerne hatt en prosess som har vært styrt utenfra, for det er det flere skoler som har valgt å gjøre ... De har latt f.eks.

skolefaglig rådgiver fra kommunen lede utviklingsarbeidet eller implementeringsarbeidet.

Der ser jeg på en måte at det er noe mer rigiditet, da.

Med mulighet, og de store ambisjonene i denne læreplanen her.

Nå går du mot avslutning i ditt forskningsarbeid.

I hvert fall dette forskningsarbeidet.

Jeg håper jo at det blir flere hvor du skal få lov til å undersøke.

Er det ... Jeg tenker sånn litt avslutningsvis, Ane.

I forhold til ... Åh, liksom ...

Ut til skolen, ut til lærere og skoleledere.

Altså, er det noe vi gjerne kan jobbe med å oppdage, eller noe du tenker at ... Fortsett på denne veien, eller er det noe du liksom ønsker å løfte fram ut ifra det du har undersøkt og sett i det videre arbeidet?

Ja, jeg tenker at lærere må ... Jeg tror lærere må innstille seg på og akseptere at de ikke lenger er innholdsformidlere, men at de nå er kompetanseutviklere.

At nå har fokuset dreid seg fra reproduksjon av kunnskap til bruk av kunnskap.

Og det må gjenspeiles både i læringsprosessene, men ikke minst i vurderingsprosessene.