I denne episoden av Læringspodden utforsker vi hva som skjer når undervisningen flyttes ut av klasserommet og inn i naturen. Sammen med lærerne Elise Torgrimsen og Bjørnar Solli Timenes fra Torridal skole, reflekterer vi rundt hvordan uteskole kan åpne nye muligheter for læring, relasjoner og elevmedvirkning.

Gjennom samtalen får vi innsikt i hvordan en mer åpen og elevstyrt tilnærming kan bidra til økt motivasjon, mestring og tilhørighet – særlig for elever som ikke opplever tradisjonell undervisning som meningsfull. Episoden kobler konkrete erfaringer fra praksis med sentrale perspektiver i læreplanens overordnede del, og løfter spørsmål om lærerrollen, profesjonens handlingsrom og hva som egentlig kjennetegner god undervisning.

Dette er en episode om å våge å tenke nytt, gi slipp på kontroll og la elevenes nysgjerrighet få større plass i læringsarbeidet.

Med i episoden er lærerne Elise Torgrimsen og Bjørnar Solli Timenes fra Torridal skole, Elin Arnesen Moseid, førstelektor ved institutt for nordisk og mediefag og Birgitte Wergeland, universitetslektor ved institutt for pedagogikk ved Universitetet i Agder.

Hjertelig velkommen til Læringspodden.

Mitt navn er Birgitte Wergeland, og i dag skal vi ut.

Ikke bare i overført betydning, men vi skal faktisk snakke om hva som skjer når skolen forlater klasserommet, og tar med seg elevene ut i naturen.

For hva gjør det med læringa?

Hva gjør det med fellesskapet?

Med elevenes opplevelser av å høre til i skolen?

I denne episoden av Læringspodden så møter jeg to lærere ved Torridal skole.

Elise Torgrimsen og Bjørnar Soli Timenes, som én dag i uka tar med seg elever ut i naturen.

Og uten kompetansemål ... Hm.

Og med meg har jeg også min kollega ved Institutt for nordisk og mediefag.

Det er Elin Arnesen Moseid.

Vi kommer ikke til å gi deg noe fasitsvar på hva god skole er, for det ... De svarene finnes kanskje ikke, eller?

Men det vi skal gjøre, det er å undre oss sammen.

Reflektere sammen.

Undre oss over hva overordna del egentlig inviterer til.

Hva reell elevmedvirkning kan bety når terrenget er læringsarenaen, og hvilke mulighetsrom som faktisk finnes for lærere og for elever.

Så, nå har jeg lyst til å begynne med deg, Bjørnar.

Hva var det som gjorde at du tok steget ut i naturen med elevene?

For det første, da.

Jeg har alltid likt naturen sjøl som en arena som gir meg mye.

Men også i lærerkarrieren, opp gjennom de siste 16 årene, så har vi jo ofte tatt elever ut på tur.

Det gjør man jo med hele klassen i ny og ne, eller hele skolen av og til.

Og da oppdaga jeg at mange av de klassene eller gruppene som var vanskelige på skolen ...

Det var ekstremt hyggelig å være med på tur.

Vi kunne ha 60 elever med få voksne, og alle hadde en trivelig dag, men så kunne vi være i klasserommet med fire voksne og bare 20 elever.

Og så hadde du masse problemer.

Så da skjønte jeg kanskje at naturen var en arena der elevene fikk en annen opplevelse.

Der de oppførte seg annerledes.

Der vi kunne gjøre ting som vi kanskje ikke fikk til i klasserommet.

Så dermed var overgangen til å sette det i et system, som ble det vi har starta med da, liten.

Interessant.

Og for deg, Elise, hva var det som gjorde at du tok steget ut i naturen med dine elever?

Ja, for meg så var det ... Jeg kom inn i skolen som voksen.

Jeg utdanna meg i voksen alder.

Kom fra det private, og så ville jeg gjøre noe mer meningsfullt.

Og når jeg da kom inn i skolen, så kjente jeg på en uro.

Det var akkurat som ... Jeg syns det var noe vi holdt på med, som ikke alltid ga helt mening.

Og så var det en samtale med noen gutter som jeg var kontaktlærer for, som sa til meg ... Du vet at du er med på å lage tapere i skolen?

Og det var jo litt kraftig kost å høre, men jeg var nysgjerrig og lurte på hva de mente med det.

Og det var det at når du vil at vi skal gjøre en nynorsk diktanalyse, så opplever vi at vi er dømt til på en måte å tape, da.

Vurderingsmessig.

Men hvis vi hadde fått mulighet til å være på verkstedet der inne, så ville vi vært de flinkeste elevene og ikke følt oss som tapere da.

Det ville vært mer meningsfullt.

Og det opplevde jeg traff noe i meg, og så tenkte jeg at vi kan ikke ha det sånn.

Jeg husker tilbake på min egen skolegang som veldig kjedelig og lite meningsfull.

Jeg tenkte jeg kan ikke være en voksen som fortsetter med det samme.

Så da søkte jeg rundt på nettet, og så fant jeg Trygg av Natur, som er en ideell organisasjon i Oslo som samsvarte veldig med tankene mine og verdiene mine.

Og spurte da lederen vår om Jørn, rektor, om jeg kunne få lov å dra på kurs.

Og det likte han veldig godt, fordi opplegget gikk ut på at du kunne ta med deg elever ut uten at de trengte en sakkyndig vurdering, men innenfor rektors styringsrett.

Og da ville jeg at jeg og Bjørnar skulle gjøre det sammen.

Fordi han er en veldig bra lærer og har masse gode verdier.

Så vi dro på modul én og modul to og modul tre.

Så lærte vi hvordan vi kunne tenke og utfordre handlingsrommet.

Og så starta vi naturligvis på Torridal skole sammen.

Og det har vært veldig fint.

Og vi skal høre mer om det straks.

Men Elin, det er jo barnelitteratur du jobber mye med.

Men hva er det som gjør at dette engasjerer deg som fagperson?

Nei, det er fordi jeg jobber mye ute i skolen gjennom tilskuddsordningene.

Og ser jo liksom hvor opptatt læreren er av det å skulle skape mening for elevene.

Og så er jeg også veldig glad i læreplanen og i den overordna delen.

Jeg syns det ligger noen muligheter der som jeg ikke er helt sikker på at alle benytter seg godt nok av.

Og så var det det at jeg kom i samtale med Elise om disse tingene.

Og jeg syns at dette prosjektet og du, Elise, stilte sånne interessante spørsmål.

Og var så modige, både i de spørsmålene dere stilte.

Til læreplanen og til det som skjer i klasserommet, og også de mulige, som dere har sett i det uterommet.

Du sa vel at et utgangspunkt var det om å våkne opp om morgenen og tenke at dette blir en meningsfull dag.

At det på en måte er en menneskerett, kanskje.

Så det prosjektet dere jobber i, det er jo kjempeinteressant i seg sjøl.

Og så syns jeg det er noe å speile seg i for oss alle som jobber med skolen, på en eller annen måte.

Og det er noe av det som engasjerer meg, den nysgjerrigheten dere har.

Dere ønsker elevenes beste, det engasjementet dere har for elevene.

Og det å klare å bryte den tradisjonelle undervisninga vår, for det er ikke bare enkelt.

Ikke her på lærerutdanninga heller.

Vi kan streve litt med det.

At strukturene på en måte holder oss litt sånn fast.

Men så er det jo muligheter.

Og vi har lov til å utforske.

Og nå skal vi høre litt mer om akkurat hva dere gjør på Torridal skole.

For Torredil skole er jo en 1-10-skole, men dere er på ungdomstrinnet primært med dette.

Bjørnar, kan du ... Ja, du vipper litt med hodet, for det er ikke bare det, skjønner jeg.

Men kan ikke du fortelle litt hva dere gjør på Torridal skole?

Det kan jeg gjøre.

Det vi har gjort etter at vi gikk på kurs av Trygg Natur, var at vi oppretta et tilbud til en håndfull elever, sånn ca.

ti elever, som får tilbud om å gå ut i skogen eller naturen et sted.

Ca.

ti til tolv ganger i løpet av et halvår.

Og da begynte vi med å ta ut ungdomsskoleelever, for det var der vi jobba, og der kjente vi til hvem som hadde behov for det.

Men vi er også utvidede.

Barneskolen er også med.

Vi har kanskje sett at vi jobber mer forebyggende hvis vi tar barneskolen.

Altså at de kommer mindre lei til oss på ungdomsskolen.

Men det vi gjør på disse turene, er at vi lar elevene styre det aller, aller meste av dagen sin sjøl.

Vi er med som nesten likestilte deltakere.

Vi har en dialog om hva vi skal gjøre.

Hvor vi skal.

Hva vi skal spise.

Hvem som skal gjøre hva.

Elevstemmen blir sterk, sånn at de kan til og med dele oss.

Hvis noen vil bade, mens noen andre vil på toppen av et fjell.

Får vi det til, da?

Eller, vi prøver å få det til.

Ikke fordi vi sier at da løser vi det sånn og sånn, men at de kommer fram til løsninger selv, da.

Så de får en veldig annerledes skolehverdag, men som vi tror gir veldig god læring både av kompetansemål, men også fra overordna del.

Veldig bred undervisning, skulle jeg til å si.

De opplever mestring og læring på et nivå som vi kanskje ikke kan matche i klasserommet.

Elise, du nevnte dette trygg av natur, eller dette har dere tatt videre inn i deres skole.

Men hva er grunnprinsippene her?

Hva er verdiene den metodikken bygger på?

Hva er det den ønsker å skape?

Ja, altså grunnpilaren er medbestemmelse.

Reell medbestemmelse, ikke bare på papiret, men faktisk medbestemmelse.

Det er tillit, tilhørighet og handlingsrom.

Så det er på en måte det som styrer dagen sammen med ungdommene.

Og så i tillegg så snakker vi om dette med å ta hensyn til seg sjøl, men også ta hensyn til andre i gruppa, og der er også meg og Bjørnar en del, så de må også ta hensyn til oss og til naturen.

Så dette er grunnprinsippet for hvordan vi styrer dagen.

Og da er det jo ungdommene og barna som velger hva vi skal gjøre.

Vi sier ikke nei.

Vi har ikke noe opplegg som er fast, sånn at nå skal vi gjøre det, og nå skal vi gjøre det, og nå fyrer du bål, og du tar frem maten.

Sånn er det ikke.

Det drives av de sjøl, da.

Uten at vi sier så mye.

Så vi må jo sitte litt på hendene.

Det kan jeg synes er litt vanskelig, for vi er jo veldig styrete.

Vi styrer veldig mye, og de er ikke vant til å ikke bli styrt.

Så det er en prosess som tar litt tid å komme i gang med, men så ser vi det underveis at ... at ... det kommer.

Kanskje spesielt en type elever som har mye driv i seg.

De er drivkraften, de får i gang bålet, de får på maten.

Så er de plutselig en ressurs.

Motsatt, inne i klasserommet så har det kanskje vært trøblete.

Vi ser ofte de første turene vi er på, så når vi kommer fram til en plass vi har blitt enige om å gå til, så sitter alle bare og venter på at vi skal sette i gang noe.

Og vi skal beordre hvem skal lage bål, hvem skal gjøre det.

Men litt av metoden vår er at vi bare sitter helt stille, tar opp kaffen og ikke sier noe, ikke styrer noe.

Og så skjønner de at OK, her skjer det ikke noe hvis ikke vi tar initiativ sjøl, da.

Og det tror jeg er en litt uvant følelse for en ungdom eller et barn.

Jeg tror i hverdagen deres i stor grad nå, så er det lite de kan ta initiativ til sjøl.

Det meste ble liksom drevet litt fram for dem.

Det er veldig interessant.

Veldig ofte lærer vi studentene våre om samarbeidslæring.

Det å tildele elevene roller og ansvar innenfor der deres styrker er.

Men her bare sitter dere på vent, og de må ta innskritt.

Men er de forberedt?

Har dere snakka om det i forkant med det?

At det kommer til å skje?

At dere kommer ikke til å si hva de skal gjøre?

Ja, vi er jo rundt i alle klassene og snakker om naturligvis, og forteller hva det er.

Og sier at hvis du av en grunn har behov for et avbrekk og en annen type hverdag, det kan være mange forskjellige grunner, så kan de søke seg inn her.

Og så forteller vi hva det går ut på, at de er med og bestemmer alt fra A til Å. Men det er en prosess å komme i gang, for det er nesten så de ikke tror på det.

Og så tester de grenser litt og sånn, men da må man jo bare finne de grensene sammen.

For vi har tro på at folk og barn og alle kan følge og finne egne grenser.

Så ...

Ja, de blir nok litt overraska, men ... Jeg hører jo at elevene utforsker sitt mulighetsrom her, da.

De er nok vant til å høre at de kan være med og bestemme, men å faktisk oppleve det tar litt tid for dem å realisere.

Derfor tar det to-tre ganger før de setter i gang av eget initiativ.

Og så er det interessant, for når vi kommer fram til leirplass, er det ofte guttene som skal i gang med bål og spikke og hogge, og så jentene som lager mat de første gangene.

Av en eller annen grunn.

Ikke fordi vi har fordelt det sånn, men kanskje gang seks, syv eller åtte, så er det et par jenter som sier sånn ...

I dag vil egentlig vi lage bål.

Så har de fått tid nok til å tenke etter at de også har lyst til å gjøre noe som de kanskje før aldri har blitt gitt muligheten til å hoppe på.

Så det å tenke sjøl 'hva vil jeg', og i tillegg gripe muligheten til å gjøre det, det er en ferdighet som jeg tror du ikke får utvikla så mange andre plasser.

Ja, og så er jo tanken ... Dattera mi fortalte meg for en stund tilbake, eller mange år tilbake, så sa hun sånn ... 'Å nei, det er tur da i morgen.'

Da tenkte jeg ... 'Hvorfor sier du å nei?'

Er ikke det gøy?

'Nei, det er dritkjedelig', sa hun.

Og da ble jeg veldig nysgjerrig på hvorfor det.

Jo, fordi at vi har bestemt hvor vi skal gå, hvordan vi skal gå, hvem vi skal gå sammen med.

Vi skal gå to og to, og da får jeg tildelt NRM å gå sammen med.

Og det er bestemt hvor vi skal, og når vi kommer frem, så er det bestemt når vi skal settes ned, og det er bestemt når vi skal ta opp nista, og så er det bestemt hvilke leker vi skal gjøre.

Det er dritkjedelig.

Det var hos ditt den gang.

Det var det hun sa.

Men det trenger jo ikke være sånn.

Men vi får et eller annet behov om at å, vi må ha kontroll.

Vi må ha kontroll.

Vi er så redde for hva som kan skje hvis vi slipper litt opp.

Men stort sett så skjer det jo ikke noe skummelt.

Det skjer egentlig magiske ting.

Det har vi fått visshet.

Når vi trekker oss tilbake og ikke styrer, så ser vi plutselig kanskje forsiktige jenter i åttende klasse ... Sitter plutselig og snakker om ei i tiende, og så ser du at det vennskapet begynner å utvikle seg.

Og så ser du at usannsynlige relasjoner oppstår, og sånt samarbeid i matlaginga som ikke vi egentlig har pusha på dem, men som bare skjer.

Og da kan jeg få sånn frysningfølelse når vi bare sitter der og ser på at disse tingene skjer.

Jeg synes dette er tankevekkende også.

Det forteller litt at de ikke er så vant med å få lov å medbestemme, at de blir passive.

Her har det skjedd et eller annet på veien.

Fra barnehagen er vi veldig opptatt av dette med medbestemmelse og anerkjennelse av barns initiativ.

Og så står de i læreplanene, de må løfte elevstemmen.

Og så er det dette som du sier om å ha kontroll, da.

Dette er en veldig stor utfordring til lærerrollen.

Det der å slippe opp å være nysgjerrig.

Det begrepet som vi ofte kaller inquiry, det å være nysgjerrig på elevene, nysgjerrig på faget vårt.

Hva skjer hvis vi åpner opp?

Hva skjer hvis de får lov til å ... Altså hvis vi følger dem?

Så det som er veldig spennende, er at det er det som skjer i deres prosjekter.

En av de tingene som vi har fått liten motstand på, er jo det at vi ikke lærer så mye fag på turene våre.

Men når det kommer til dette med elevenes nysgjerrighet ... Vi har jo tid til å følge med på elevene, så ser vi hva de biter seg merke av.

Så hvis de finner noe i vannkanten, eller et insekt på en blomst, så kan vi gjerne snakke om det.

Og elevene følger uendelig mye mer med.

Hvis det er pga.

at de har funnet noe som de vil lære noe om.

Hadde jeg kommet med akkurat som blomsten, akkurat som insektet i klasserommet, så tror jeg ikke de hadde fulgt med.

De hadde kanskje ikke brydd seg mindre.

Men siden det er noe de fant interesse for, så kan de følge med i en time.

Ikke at vi snakker en time på tur akkurat, men interessen er der.

Og motivasjonen.

Vi skal komme inn på det som skjer ute, hvordan det påvirker det som skjer inne på skolen.

Men før jeg slipper tak i metodikken, vil jeg spørre noen spørsmål om lærerrollen.

Vi er opptatt av å skal lede en prosess, og barna skal gjerne kanskje bare adlyde.

Adlyde i forhold til hvem de skal gå med, hvor de skal gå, og lydhøre barn som følger reglene.

Her skaper vi eller åpner opp for noe helt annet.

Men hva i denne utdanninga dere har tatt?

Hva er det her dere har lært i forhold til lærerrollen, den tradisjonelle lærerrollen?

Det er klart at det har utfordra oss òg på ulike nivå, men jeg tror mer at den utdanninga og den kursinga har underbygd noe som en har gått og kjent på, og gitt oss mer sånn puff i ... 'Å ja, jeg kan fortsette i det sporet der'.

Det er greit.

Det er flere som tenker sånn og ... Ja, hva tenker du, Bjørnar?

Kanskje litt sånn faglig begrunnelse til hvorfor det er greit.

Altså ... Når man blir ansatt på en skole etter utdannelse, så følger man litt i sporet til de som allerede jobber der.

Så det å komme på et kurs, eller møte likesinnede, som sier at det er helt greit å kjøre en helt annen retning, der jeg kan rive opp de faste nordmenn og prøve noe annet, og så ser jeg at det funker ... Ja.

Jeg kan bygge litt videre på det, for i skolen så jobber man jo i team.

Og det kan være litt vanskelig å jobbe sånn hvis ikke alle på teamet tenker at det er en god måte å jobbe på.

Og da kan man kanskje føle at man må jobbe litt på tvers av egne verdier, da.

Så det er en prosess, og det er ... Ja, det utfordrer kanskje det gamle, tradisjonelle mønsteret.

Det tror jeg det gjør.

Men så må man bare tenke at hva er det som er riktig, og hva er det som er barns beste?

Og så bare stå rakrygga i det, da.

Bruke lærernes autonomi her, ja.

Og å forankre det i overordna del.

For det er jo også, som du kom inn på, Bjørnar, at det er utfordringer med det å ha kompetansemål, da.

Når vi er rundt på skoler og ser, også med studenter,

Så er det mange ganger vi møter et A4-ark.

Hvordan gjør vi det her på vår skole?

Jo, vi starter med å skrive læringsmålet, eller kompetansemålet, på tavla.

Hva tenker dere rundt de tingene?

Ut ifra de erfaringene dere har nå, da?

Jeg har jo hatt veldig mange timer hvor jeg har satt opp målet på tavla.

Men nå har jeg begynt å lure på hvor kom det der kjøret fra?

Det der om at vi skal ha et kompetansemål til hver eneste time.

Det står ingen steder.

Og når man bare går i den tralten og tror det, så får man så dårlig tid.

Det er jo så mye man skal rekke.

Men hvis man kan løsrive seg fra det, så tror jeg man kommer til å få mye bedre tid og mye mer rom.

Og det er jo litt det vi ser på tur for å ta det ut igjen.

Det er jo det at vi har veldig mye tid til å være sammen og bli kjent og bli trygge.

For vi vet jo at det skjer ikke noe læring hvis ikke du er trygg.

Du må være trygg.

Inne kan vi også bruke mye mer tid på den overordnede delen, og alt det elevsentrerte og verdistyrte som står der.

Og litt mindre fokus på disse kompetansemålene.

For det skal vi rekke innen tiende.

Eller innen ulike trinn, da.

Ikke innen dagen eller uka.

Så ja, en må tørre å ha litt mer åpne dager som gir mer mening til flere.

Jeg tror det er todelt hvorfor vi tviholder litt på disse kompetansemålene.

Det er jo anerkjent at man skal ha et mål for timen, og da tolkes det av mange som at da må det være et kompetansemål, og det er veldig konkret på tavla.

Men i tillegg så er det jo strukturmessig mye lettere å forholde seg til.

Det er helt skummelt å ikke ha et mål, eller skummelt å ha et mål fra overordna del, for du vet ikke helt åssen retning timen tar da, hvis du ikke ...

Jeg har et faglig mål.

Det er lettere å styre etter hvis det gir mening.

Så risikoen med å fjerne det er så stor at jeg tror kanskje mange ikke gjør det.

Det er også en litt gammel vane at man alltid vil ha et mål for timen.

Mange snakker om dette med at det må være forutsigbart.

Og tror at hvis man slipper opp sånn som vi har prøvd og gjør, så er det ikke det samme som kaos.

Og forutsigbarhet ... Vi rammer jo inn dagen vår på en annen måte.

Vi har faste ting som skjer.

Det er en slags ramme rundt.

Men allikevel så er det veldig åpent innenfor der, da, som gir rom.

Vi håper at det gir rom for flere, da, og større mangfold.

Så jeg ... Man må tørre å bruke litt god tid.

For eksempel når en ny klasse kommer i åttende klasse.

Man må bruke masse tid på å sette sammen klassen og fellesskapet, og den gode følelsen og de gode relasjonene mellom den voksne og barn, og barna mellom de.

Og man har egentlig ikke hastverk, for kompetansemålene skal du nå innen tiende.

Men hvis du klarer å bruke god tid på å få trygge elever, så kan du gjøre så utrolig mye mer på et seinere tidspunkt.

Dere er jo opptatt av at elevene skal lære, og de trenger jo å lære.

Vi trenger disse kompetansemålene som skal gi en retning.

Men her høres det jo ut som at det ene er at en får blikket på hva er det elevene ser?

Hva er det de er nysgjerrige på?

At de får lov til å slippe ut nysgjerrigheten sin på en måte, da.

Og det gjør noe også i forhold til da når det kommer inn.

Det ene er jo at dere får en innsikt i elevene.

Hva de er interessert i, og en kan bygge videre på det.

Er det noe annet dere ser som er en fordel med å rett og slett prioritere og bruke tid?

Ute, bruke tid og våge å slippe ... elevene til.

Det er viktig at vi får fram at elevene vi har med på tur, er en veldig mangfoldig gruppe.

Noen overpresterer og vil bare ha seksere, mens andre ikke har fått en karakter på flere år.

Noen er kanskje ikke på skolen engang.

Så med å ta de ut og slippe de litt fri, så er det lett å treffe at alle får det de trenger.

De som overpresterer, kan kanskje ligge og stirre på himmelen i en time.

Mens de som ikke har vært på skolen på ei stund ... Kanskje vi kan ta en liten faglig prat i fem minutter, og så er det det mest faglige de har gjort på årevis.

Det er kanskje litt overdrevent, men på lenge.

Så ja.

Naturen er som en gratis lykkepille uten bivirkninger.

Samtidig vet man at man har en i forhold til stress- og reduksjonsteori som sier at man får et lavere stressnivå når man er ute i natur.

Men også at man kan ... Oppmerksomhetsladingsteorien heter det.

At du kan lade oppmerksomheten din med å være ute.

Og så har du høyere kapasitet på et senere tidspunkt.

Så det å være ute ... Det er jo bare positive ting ved det.

Men det er viktig at det er frivillig.

For det kan være ganske mot sin hensikt å drive og drasse mest av folk ut som egentlig ikke har lyst til å være der.

Jeg tror klasserommet kan være negativt for et par elever.

De har opplevd kanskje mangel på mestring over mange år.

Kanskje de har et par opplevelser med mobbing eller lærere som ikke ser dem.

Så det å nullstille arenaen og bytte ut med noe annet, som i tillegg har masse positivt i seg sjøl, er veldig viktig.

Det er spennende med det rommelige her.

Egentlig to meninger.

En ting er å bytte rom, ta vekk grensene for klasserommet og ut i naturen.

Men barns væremåte er jo mer rommelig enn lineær.

Målene er fordi vi er på vei mot noe sånt.

Men hvis vi skal utforske og finne mening, så må vi kanskje ... Det tar tid, som dere sier.

Og det er noe med å være i det rommet og tillate den utforskingen å skje, da.

Så her er det en dobbel mening av rom som jeg syns blir veldig verdifull.

Overordna del, for det er jo den dere bruker her.

I de valgene dere har tatt med å også kunne få lov til å ta de med en dag i uka ut.

Ser vi ... Løfter vi den for lite fram i skolen, overordna del?

Er den på en måte litt gjemt?

Ja.

Et ledende spørsmål.

Ja.

Og hva er det som gjør at ... For den skal jo være overordna.

Hva tror dere gjør at vi ikke lar den være overordna, at den ikke får større plass?

Jeg tror én bit er at skolen består av lærere som har ansvar for fag, og de fagene har kompetansemål.

Men overordna del er det som ikke tilhører noe fag.

Så det er lett å bare fokusere på de faglige målene som man har ansvar for i sitt fag.

Så glemmer man at noen også må ta tak i de overordna målene.

Og i tillegg at de overordna målene kanskje er ...

Et grunnlag som må være på plass, hvor du fokuserer for mye på de faglige målene.

Men det er liksom ikke ... Det er ikke et livsmestringsfag på skolen.

Det er ikke et fag som har fokus på overordna del.

Dermed er det lett å bare vente litt, eller glemme de.

Det er også kompetansemålene som hele tida vurderes.

Vi har en resultat- og målstyrt skole.

Og vi har nasjonale prøver og ulike kartlegginger som gjør at ... Som ungdomsskolelærer får jeg en gruppe som gjør nasjonale prøver i 8. klasse, og så gjør de det igjen i 9. klasse.

Og da skal du som lærer kanskje tørre å stå i at du har hatt fokus på noe annet, sånn at resultatene har kanskje stagnert, eller også kanskje gått ned, men det trenger du heller ikke å gjøre.

Men at det krever noe å tørre å stå i, og bruke tid til viktigere ting.

Enn å forberede seg til kartlegginger og nasjonale prøver.

Så jeg tror også det er et moment her, for det er det vi testes på.

Det er det vi tester elevene på, og det er det også skolen og lærerne kartlegges og følges med på.

Et godt eksempel er leseopplæring for førsteklassinger.

At de skal rekke gjennom alfabetet to ganger før jul.

Det er vitenskapelig bevist at det er den innlæringa som gir best leseforståelse.

Da knekker lesekoden fortest.

Men du ser kun på ett aspekt av barns utvikling, og tar vekk så mye annet.

At nå har veldig mange skoler begynt å endre på det.

Gå tilbake igjen til én gang, eller gjennom alfabetet én gang før nyttår.

Eller kanskje utsette det enda lenger.

Så håper og tror at forskning etter hvert vil vise at de får, på sikt, en bedre utvikling.

Både faglig og på personlig nivå.

Og at den kanskje lille reduksjonen i resultater på nasjonale prøver er midlertidig.

Men at seinere så gjør de kanskje bedre, eller har høyere trivsel iallfall.

Der vil jeg trekke inn ... Når vi er nede på småtrinnet og lesing, og der er det ... Der er leking helt ekstremt viktig.

Og sjøl har jeg ei datter som jeg sendte på skolen over fem år.

Sekken rekker ned til knærne når du ser og går igjen mot skolen.

Og jeg tror ikke det å kunne lese eller lært alle bokstavene før jul er riktig for enhver femåring.

Kanskje noen som har den driven, de skal selvfølgelig bli møtt på det.

Men det de skal gjøre, de skal leke.

For det er det barn skal holde på med, og det er der læringa skjer, og det er der de blir trygge.

Så mer lek, mye mer lek, og mindre faglig sånn ... Sitte på pulten og drive på med det som ... Altså bokstaver og lesing, så sant ikke det er det som er interessen.

Men få det gjennom, inn gjennom lek.

Det vil jeg slå et slag for.

Ja, det der er jo to store tema, både det med lek og lesing.

Men jeg får ... Ja, det er veldig mye.

Jeg bare understøtter det dere sier, og det er kjempeviktig.

Og det skjer jo så veldig mye i forhold til det med leselyst og leseglede også.

Jeg tenker å liksom ta tid til høytlesning, lese bildebøker.

Og de avkoder og leser så mye som de ikke finner noen mening i. Og det blir mestring med en gang, det blir noe de skal beherske.

De kommer ofte stinn av leselyst fra barnehagen, og så over i dette.

Men igjen, dette å våge å ta seg tid.

Jeg vil trekke fram Elin.

Vi var på en skole ifb.

tilskuddsordninga, hvor vi samarbeida om det å utforske det å lære ute.

Da ga du oss et opplegg i forhold til det å ta med boka ut, ha høyt lesning ute.

Gikk inn i et kratt, og det var august, så det var varmt.

Men idet vi gikk inn i skogen, så kjente vi fuktigheten bare la seg.

Liksom rundt kroppen.

Og en så skyggene lyse og endre seg, lydene ble annerledes.

Og så fant vi en tue, to og tre sammen, og så leste vi sammen.

Det var Ronja Røverdatter.

Det var helt magisk.

Og jeg tror dette med å oppdage, kanskje.

Oppdage og erfare som voksen, og kanskje også vekk igjen.

Ja, det var jo dette det var.

Og hvordan det kan berike læringa.

For det er jo det det gjør med alle disse sansene.

Og i leken så er vi mestringssona vår.

Vi får lov til å bygge oss som mennesker.

Vi får lov til å utvikle både oss med to.

Motorisk, men også hjernen vår.

Og vi får masse vi kan bruke inn i både skriveprosesser og utforskning i naturfag, og hvordan ting henger sammen.

Men jeg blir litt nysgjerrig på hva er det elevene deres sier at de liker med dette her?

Ja, vi hadde jo intervju i FV-en just, så ... Hva var det han sa for noe?

At det er deilig å bare være ute en dag og slippe skolen.

Men hvis vi skal ... Men han sa faktisk også at det gir meg mer motivasjon til de andre dagene, med det avbrekket.

Og det er det flere av de som har snakka om.

Jeg tror mye av den læringa som skjer, både av vår del og det faglige, er litt mer skjult.

Så det er ikke sikkert de helt får med seg at nå har vi hatt litt matt eller litt norsk.

Selv om det ikke alltid er så mye.

Men det er vel kanskje det at det er litt fritt?

At læringa skjer på deres premisser, basert på nysgjerrighet.

Og at de dermed kanskje ikke engang legger merke til at det er læring.

Det er egentlig bare fordi.

Utforsking eller lek.

Jeg husker en samtale vi hadde rundt bålet en gang.

For de bålsamtalene er ofte skikkelig bra.

Da var det et par av guttene som sa sånn ... 'Jeg føler vi blir kjent med dere òg på en helt annen måte.'

Så de opplevde også oss voksne som nærere og mer ekte enn kanskje når vi er inne på skolen.

Ja, jeg må bare støtte akkurat det, for det tror jeg er veldig viktig at vi er litt mer likestilte.

Vi bryr oss om elevene også i klasserommet, men det er litt vanskeligere for dem å se det og vanskeligere for oss å kommunisere det.

På tur rundt bålet så tror jeg de føler det.

Vi opplever det som det vi gjør.

Selv om ... Det er litt gøy, for de får lov til å gjøre litt mer risikable aktiviteter enn de pleier å gjøre i klasserommet.

Men så lenge de går gjennom hvorfor de vil gjøre det, og om det er trygt, så får de lov til å gjøre det aller meste.

Men gjennom det å la de styre det sjøl, så er det en slags omsorg.

Vi bryr oss om dem og viser dem tillit.

Tillit, ja.

Og dermed så skjønner de at vi bryr oss om dem, selv om det av og til fører til noe skrubbsår.

Men det har vi jo snakka om, at vi aksepterer dagliglivets risiko.

Og barn får skrubbsår, og barn faller, og de brekker bein, de brekker armer.

Det er jo en naturlig del.

Nå har vi ikke hatt noe brudd på tur.

Men hvis noen vil gjøre noe sånn halsbrekkende greier, så må man jo bare snakke om er det hensynsfullt?

Er det hensynsfullt for deg sjøl?

Er det hensynsfullt for gruppa?

Og ofte så stopper jo ting kanskje litt opp, da, hvis det egentlig ikke er så veldig hensynsfullt.

Og så stopper det ofte opp også hvis vi sier 'ja, det får lov', hvis dere syns det er trygt.

Så blir det litt sånn 'eh, det er ikke noe gøy'.

Hvis ikke lærerne skal være på bakbeina, så gidder jeg ikke å styre med det.

Og så setter de selv ned og snakker, eller gjør noe litt fornuftig.

Og så f.eks.

spørsmål om å få lov å gå på tynn is.

Det er jeg veldig ukomfortabel med.

Jeg syns det å gå gjennom isen er litt sånn skrekkscenario.

Mens Bjørnar er kanskje litt tryggere på det.

Så vi har jo latt de gå på tynn is, men først gå gjennom prosessen.

Hvordan skal vi gjøre det trygt?

Hva trenger vi hvis vi skal gjøre dette trygt?

Og så må de komme med forslag på ... Jo, vi trenger bål.

Vi burde ha varme klær.

Ispigger.

Ikke sant?

Bil rett i nærheten.

Ja, bil.

Voksne som følger med.

Gjennom en sånn prosess ender vi kanskje med å ikke gå på isen fordi vi hadde ikke tingene, eller faktisk teste det ut.

Og sjekke liksom OK, her er det ganske langgrunt, så vi kan gå på isen her og kanskje bli bløt opp til livet.

Men vi har en plan for hva vi gjør etterpå og sånn.

Så de lærer mye om å reflektere rundt en risikovurdering som kanskje ikke er så vanlig i samfunnet lenger.

Fordi før så gjorde man det masse.

Da jeg lekte som liten, gjorde vi risikovurdering hele tida.

Skal jeg klatre i det treet?

Skal jeg skli gjennom den skråninga?

Vi styrte på.

Men den biten er kanskje litt borte nå.

Og den må vi bare ta tilbake igjen litt.

Ofte var den risikovurderinga basert på erfaringer.

Så vi lar de erfare masse.

Og så må vi stoppe de og kanskje be de tenke litt, hvis de skal gjøre noe mer for risikabelt, da.

Men det meste går.

Litt kritisk tenkning.

Det er bra, det.

De naturlig utforsker og opplever mestring, trygghet, de får en tilhørighet til en gruppe.

Og også da kunne det vært interessant å se på nettopp dette med vurderingsarbeid som gjør at vi velger et helt annet regime.

Men går det an?

For nå er det jo at elevene skal få muligheten til å vise kompetanse.

Og hvilke muligheter gir denne arenaen her også for det, da, ikke sant?

Men ... Så det er jo mye nytt vi kan utforske videre i det sporet som dere nå har begynt å gå opp.

Har dette noe ... Du sa at en suksessfaktor var at det måtte være frivillig.

Men er det til inspirasjon for klasser, for lærere som har ansvar for vanlige klasser?

Jeg håper jo at vi kan være med på å inspirere til å se at det er mulig, og gjøre ting litt annerledes.

Og apropos dette med å vise kompetanse og kompetansemål og sånn ... Jeg er veldig opptatt av at vi har en læreplan med veldig åpne kompetansemål.

De er kjempevide.

Det er et kompetansemål i samfunnsfag som heter at de skal kunne drøfte internasjonale, nåtidige eller historiske konflikter.

Det er jo utrolig åpent kompetansemål.

Mens man ofte i skolen snevrer det inn til å si nå skal vi lære om første verdenskrig, og vi skal lære om andre verdenskrig.

Men hvis et barn eller en ungdom vil drøfte Israel-Palestina-konflikten fordi de f.eks.

syns det er interessant eller har noe kjennskap eller noe familiært til det, så mener jeg at vi burde åpne opp for å si ja.

Fordi det står ikke i kompetansemålene at de spesifikt skal gjøre første eller andre verdenskrig og drøfte det.

Det står heller ikke at de skal drøfte det skriftlig eller muntlig.

Så det bør også legges til hva som er din styrke, hvordan kan du få vise din kompetanse?

Sånn at man er mye mer lydhør på det de kommer med.

For da er det jo gøy å lære.

Det vet jo vi også.

Det er når du interesserer deg, og du kan få fordype deg i noe som du brenner for, det er jo da læringa oppstår.

Så jeg syns vi skal se mye mer tydelig på læreplanen og kompetansemålene, hvor store og vide de er.

Og ikke ... Altså, vi skal undervise.

Så man kan si at dette er det jeg underviser i, for jeg syns det er viktig at alle lærer noe om det.

Men når du skal vise din kompetanse, så kan du velge den konflikten som du kjenner at du interesserer deg for.

Og du kan legge det frem på den måten som du får best vist din kompetanse ved.

Så det vil jeg bare trekke denne samtalen videre til.

Vi pleier å spørre de i samfunnsfag hvilken konflikt de ønsker å skrive om eller presentere eller lage en video om eller podkast om.

Og da får vi alltid noen som vil ha første verdenskrig, alltid noen som vil ha andre verdenskrig, noen som vil ha en konflikt fra et land der de kanskje har familie som kommer fra, eller de har kommet fra sjøl, som flyktninger.

Men på et eller annet tidspunkt presenterer vi eller deler med hverandre, så på den måten får vi hele bredden i kompetansemålet.

Eller ... Vi gjør kompetansemålet veldig bredt.

Men de syns det er mye mer interessant å høre på en elev som forteller litt mer kortfatta enn når jeg snakker i to måneder om andre verdenskrig.

For da har de falt av etter første uka, kanskje.

Men en halvtimes presentasjon fra en medelev, da følger de veldig godt med.

Ja, og så er det dette med ... Jeg er så fascinert av godfotteorien.

Som handler om at vi skal fortsette å spille på det barnet er god på.

Istedenfor litt sånn som vi holder på i skolen nå, så tror jeg mange tenker på at vi må få tetta hull.

Så vi driver med tette hull-metodikken.

Det temaet eller den måten å gjøre ting på er ikke den eleven så god på, så det må vi øve mer på.

Istedenfor å fortsette på det som er styrkende, og bare jobbe med det lenge, sånn at de får den selvtilliten og mestringsfølelsen av å holde på med noe som de kan.

Og så kan man jo bevege seg over til ting som er litt mer kompliserte.

Men der syns jeg kanskje det virker som ute i skolene at vi ofte holder på med å tette hull og glemmer litt godfotteorien.

Og så driver vi også med en del vedtatte sannheter om at ... ... nei, det er bra for alle å presentere foran klassen.

Det er ikke helt sikkert at det er bra for alle.

Vi vet at voksne rangerer det å snakke i offentlighet som noe ... Altså topp én.

Eller topp det verste de kan tenke seg.

Men forventer vi at en 13-åring skal holde en muntlig presentasjon for hele klassen sin som kan være såpass utrygt at noen syns det er vanskelig å komme på skolen av den grunn.

Så vi må drøfte dette sammen, hva er det vi holder på med, og hvorfor.

Jeg har fortsatt lyst til å si det om det å kjede seg òg, for det vet vi at det gjør.

Det rapporterer de om.

De sier det i Elevundersøkelsen, at de kjeder seg, de synes det er meningsløst.

Og så er det noen stemmer som sier at de har godt av å kjede seg.

Og jeg tror òg at vi mennesker kan ha godt av å ha det litt kjedelig av og til.

Men den derre langvarige, eksistensielle kjedsomheten som når du går dag ut og dag inn og ikke finner mening i det du holder på med, den tror jeg ikke vi som mennesker har godt av.

Kjedsomhet i skolen er ikke et sunt tegn.

Det å kjede seg hjemme, sitte på sofaen og ikke gjøre noe i noen minutter, er sikkert kjempesynd.

Men å sitte på skolebenken og ikke henge med og bare stirre i lufta ... Det varer ikke så lenge, for det glir fort ut i atferd som fører til at det blir konflikt med skolen som system, tror jeg, eller medelever.

Så det er ikke helt samme typen kjeding.

Nei.

Eller at noen tar det ut, noen tar det inn.

Innover.

Og går innover og trøbler i seg sjøl, mens noen lager uttrykket ut.

Vi skal gå inn for landing nå.

Jeg har lyst til å spørre dere straks hvilke råd dere har for våre lærerstudenter.

Eller kanskje lærerutdanninger.

Hva bør vi utforske her hos oss og legge til rette for?

Men det meningsfulle rom, hva tar vi med oss videre her?

Det er jo noe vi er opptatt av med både våre kolleger og våre studenter, det å tilføre mening.

Hvordan kan du få det til, og dette med medbestemmelse i ditt fag, i møte med litteratur?

Ja, det er jo et stort spørsmål.

Nei, men i forhold til lesing, da.

Jeg er jo veldig opptatt av f.eks.

når vi jobber med lesing, at vi jobber med leseopplevelser.

Som jo er forankra i den som leser, og i elevene.

Det er jo for meg noe som jeg brenner veldig for.

For jeg syns at ... Vi ser jo altså, det er jo et alvor for mitt fag at elevene får stadig dårligere leseutholdenhet, leseferdighet og leselyst.

Og det tror jeg er noe med at de ikke finner mening, eller at vi ikke er nysgjerrige nok.

Eller lytter nok til hva de blir opptatt av når de leser.

Vi skal bare ha dem til å lese, og lese så og så lenge, og oppnå det og det, istedenfor å lytte til ... OK?

Og da tenker jeg at vi som voksne må være litt nysgjerrige på barns blikk.

Hva er det de ser som vi ikke lenger ser, eller aldri har sett?

Så jeg tror det er de der nysgjerrige ...

Jeg tenker òg på mulighetsrommet, at når det er så mange muligheter, så kan man få behov for å lukke litt for mange dører fordi det blir for åpent eller kaotisk.

Vi vet jo at vi trenger noen rammer for å føle oss trygge.

Men ikke lukke for mange dører, eller gå inn en ny dør og se noe.

For det er veldig mange muligheter som ligger i læreplanen, og som tilrettelegger for meningsfull undervisning.

Men man trenger mot, og man trenger en faglig forståelse både av faget og av læreplanen.

Og så trenger man å være veldig nysgjerrig både på seg sjøl, på faget sitt og på eleven, tenker jeg da.

Takk.

Og dere, sånn avslutningsvis ... Har dere noe dere har lyst til å si, eller noe dere tenker ... Det kan være råd eller liksom ... Og et ønske.

Ja, jeg syns det kan være vanskelig å gi andre mennesker råd.

Men jeg tenker til lærerstudentene, da.

Tør å stå trygt i at barns bestevurdering, det er noe du skal gjøre hele tida.

Og hvis du kommer inn i en kultur som du opplever har glemt litt barns bestevurderinger, så stå trygt til det.

Gjør det.

Det er grunnloven vår, det er nedfelt i barnekonvensjonen.

Vi gjør en barns bestevurdering.

Hva er det beste for barn?

Det vil jeg liksom slå et slag for.

Det er veldig viktig.

Og så kan jeg også si at folk som er i skolen, burde lese 'Rom for magisk læring' av Tiller og Andreassen.

Det er en skikkelig bra bok som rommer masse av det vi har snakka om i dag.

Ja, jeg vil kanskje gi et konkret råd.

Husk at ... Eller hør på ordlyden i læreplanen.

Overordna del.

Den syns jeg bør være overordna.

Sørg for at den er på plass i mye av det du gjør.

Og så vil jeg også si tør å løsne litt på rammene.

Trenger ikke å slippe helt fritt, men la elevstemmen komme litt mer fram.

Nysgjerrigheten til eleven kan styre litt mer av hva de skal drive på med.

Så tror jeg dere ser at det kommer til å skape bedre læring og kanskje gøyere læring for elevene.

Det var veldig fine ting som vi kan ta med oss videre, og som jeg håper både tanker, refleksjoner, undring ... ... våger å stille spørsmål rundt det vi gjør, hvorfor vi gjør det, våger å utforske.

Kanskje ta steget ut og trå ut i det ukjente og se hva som skjer, og slippe elevene til.

Det hadde vært fantastisk om vi våger å gjøre mer av det.

Så med det har jeg lyst til å takke for at dere kom her til oss.

Og delte deres tanker og refleksjoner og erfaringer.

Tusen takk for at vi kunne komme.

Takk.